Ei venninne som har bodd lenge i utlandet og nå har flyttet hjem, irriterer seg over det hun mener er et massivt fødepress i Norge. Når du når en viss alder, får «alle» barn her.
Norge og Skandinavia har utmerka seg i Europa. Lenge nærma våre fødselstall seg det gylne snittet på 2,1 barn. Det er så mange barn hver kvinne i snitt må føde for å opprettholde befolkningstallet.
De høye fødselstallene er blitt tatt til inntekt for en vellykka velferds- og likestillingspolitikk. Det blir lettere å ta valget om å få barn med et apparat som støtter familiene, i ryggen. Gode permisjonsordninger gjør det økonomisk mulig for de fleste, og barnehagene er tilgjengelige for alle, ikke bare dem med mye penger. I tillegg tar norske fedre ansvar for både babyen og hjemmet. I Norge er det mulig for kvinner å fortsette å jobbe selv om du får barn. Slik er det faktisk fortsatt ikke i de fleste andre europeiske land.
I 2009 fødte hver kvinne i snitt 1,98 barn. Ikke siden 1970-tallets kvinnefrigjøring hadde fruktbarheten vært så høy. Men siden har det stupt utfor, til rekordlave 1,62 i fjor. Hva skjedde?
Noe handler åpenbart om økonomi. Statistisk sentralbyrå (SSB) knytter nedgangen til den økonomiske krisa som slo til i 2008. Krisa fikk dramatiske konsekvenser for utrolig mange mennesker verden over. Det som startet som en finanskrise utviklet seg til en arbeidsledighetskrise, en boligkrise og en gjeldskrise. Når du har mista alle framtidsutsikter blir familie satt på vent. Det er tydelig på fødselstallene i Europa. Landene i sør, som ble hardest rammet av krisa, får også færrest barn. Italia, Portugal, Spania og Hellas er på babybunnen.
Norge ble i liten grad rammet av krisa. Men SSBs forskere har likevel funnet ut at de som planlegger sitt første barn synes det er blitt viktigere å være i jobb.
Det er ikke rart. Norske permisjonsordninger er utrolig rause, men bare for dem som er i jobb. Kvinner tar oftere høyere utdanning og de studerer lenger enn før. Men forskjellen mellom å få barn som student og som arbeidstaker utgjør mange hundre tusen kroner. En studentmor får foreldrestipend tilsvarende det hun ville fått i studielån og stipend på ett år, for tida 106.340 kroner. En arbeidende mor kan derimot få permisjonspenger fra Nav opp til 561.804 kroner. Og for dem som tjener mer enn det, betaler ofte arbeidsgiver differensen. Det er med andre ord veldig lurt å vente med barn til man har fått en ordentlig jobb. For mange yrkesgrupper kan det ta flere år etter avsluttede studier. Da er det ikke vanskelig å gjette at tidspunktet for første fødsel skyves på. Det er en hovedårsak til lavere fødselstall, ifølge SSB. En annen årsak er at færre får mange barn. Det blir naturlig nok ganske vanskelig når du starter seint med nummer en. Norske kvinner er nå i snitt 29,3 år når de får sitt første barn.
Å øke grunnutbetalingen for alle mødre til en sum det er mulig å leve av og også fø et barn på, ville gitt de som har lyst til det, muligheten til å starte familielivet tidligere.
I Europa er det ikke bare jobbmangel som bremser fødelysten, stadig flere unge voksne bor hjemme hos foreldrene sine til langt opp i 20-årene. Usikre jobber og høye boligpriser gjør det vanskelig å etablere seg. Men heller ikke det treffer så godt på Norge. Hos oss har andelen i aldersgruppa 25 til 30 år som eier sin egen bolig økt, ifølge SSB.
Det er to faktorer som får uforklarlig lite oppmerksomhet hver gang fødselstall og økende alder for førstegangsfødende diskuteres. Den ene faktoren er litt trist, den andre er mer oppløftende.
Den triste handler om hvor utrolig vanskelig det kan være å finne noen å få barn med, for både menn og kvinner. Mer enn 900.000 nordmenn lever alene. Mange av dem skulle trolig ønske det ikke var sånn. Over en halv million bruker sjekkeapper. Hver gang fruktbarhet er et tema er det kvinnene som får beskjed om å føde mer. Det er knapt noen som snakker om hvem kvinnene skal få barn med. Vis oss mennene som vil ha barn når de er 25. Og de damene som vil ha barn med 25 år gamle menn. Ifølge statistikken er det menn som er det egentlige problemet – menns fruktbarhet har stupt enda mer enn for kvinner, og er nå helt nede i 1,46 barn per mann.
Den mer oppløftende faktoren handler om at kvinner, og menn, har muligheten til å leve livet på mange forskjellige måter. Forventningene fra omgivelsene om at voksenlivet må føre til barn og familie, er i høyeste grad fortsatt til stede, men det går greit å blåse i dem. Det er utrolig mye gøy man kan fylle 20-årene og 30-årene med, som ikke involverer å få barn. Det er givende å studere i årevis, det er spennende å reise jorda rundt, og det er ganske tilfredsstillende å tjene sine egne penger og bruke dem på seg selv. Lavere fødselstall og høyere fødealder kan også ses som et resultat av likestilling og kvinnefrigjøring. Og til slutt gir jo flertallet av oss etter likevel, og får våre 1,62 barn.