En SSB-rapport peker på «næringsstruktur, endring i lønnsforhandlingssystemet og innvandring», som drivere bak utviklingen, og jeg er enig i at lederlønningene i offentlig sektor ikke må løpe løpsk. Men jeg tror ikke partiene er veldig uenige i dette spørsmålet.
En Oxfam-rapport rangerer 157 land ut fra hvor gode de er på å minske forskjellene. Norge havner på femteplass og vi er best i verden på lønns- og arbeidsvilkår. For de med lave inntekter er det viktigere å få bedre råd selv, enn at de rike blir fattigere. Oljeprisfallet i 2015 fikk ulikhetene i lønnsinntekt ned, men skapte samtidig betydelige problemer for mange familier i Norge.
Heldigvis opplever stadig færre i Norge at de har problemer med å få endene til å møtes. Fra 9 prosent 2004, er vi nå nede i 4,9 prosent. I samme periode er det satset mye på å forbedre det offentlige tjenestetilbudet. Barnehager er bygget ut, rusomsorgen er styrket og vi har fått på plass bedre ordninger for dem med lavinntekt. Barn får gratis kjernetid i barnehagen, foreldre rimeligere barnehageplass og alle barn har rett på deltakelse på én gratis fritidsaktivitet. I tillegg er bostøtteordningen styrket.
Mange sliter med rus- og psykiske helseproblemer, eller mangler kvalifikasjoner til arbeid. For de fleste er lønnet arbeid den eneste veien ut av fattigdom. Da er det viktig at vi ikke hever terskelen inn i arbeidslivet.
Mange med lavinntekt i Norge har innvandrerbakgrunn. Det gjør saken vanskeligere, fordi fattigdom henger sammen med arbeid, og arbeid henger sammen med kompetanse og språk. Regjeringens nye integreringsstrategi handler blant annet om å arbeidsrette introduksjonsprogrammet og stille større krav til norskopplæring. Det vil utjevne ulikhet og bidra til at flere innvandrere får fagbrev eller annen utdanning.
Dette vil ikke nødvendigvis gi store utslag i SSB-analyser, men det viktigste er at innvandrerne kommer seg i arbeid.