Kultur

Færre kirkelige vielser

Det har kommet inn forslag til nye vielsesritualer. Ett av dem er: «Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i en tiårsperiode?»

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det har kommet inn forslag til nye vielsesritualer. Ett av dem er: «Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i en tiårsperiode?»

I 1960 var 85,2 prosent av de 23.651 vielsene her i landet kirkelige. Nå er det cirka halvparten. I 2011 valgte kun 8.598 kirkelig vigsel. Det var 1.000 færre enn året før. Tendensen er klar - færre vies i kirken.

Bryllup er i dag på mange måter en kjærlighetsfeiring. Folkekirken leverer ritualet, og den folkelige tradisjonen leverer scenografi. Det er noe spesielt når den hvite bruden går opp kirkegulvet sammen med sin far. Hun blir avlevert til sin mann som hun kanskje har levd sammen med papirløst i flere år.

På 50- og 60-tallet ble folk gift, enten fordi de måtte gifte seg, eller fordi de ønsket å gifte seg. I begge tilfeller hadde det med barn å gjøre. Det var mange steder i landet nærmest en skandale å føde barn utenfor ekteskapet. Men nå er det fullt ut akseptert å leve i et papirløst ekteskap med barn langt inn kristenfolkets rekker.

På 70-tallet kunne det være problemer med å finne prester som ville vie fraskilte. Nå er problemet folkekirkens praksis om velsignelse av to med samme kjønn. Mange av oss ser fram til slike vielser.

Men dypest sett er spørsmålet om det er forskjell på et bryllup i kirke eller på rådhuset? Begge begivenheter er omfattet av den samme lovgivning. I juridisk forstand er det den samme ekteskapsinstitusjon. I vår kirke er ekteskapet et verdslig anliggende. I mange vestlige land har ikke kirken vigselsrett. Etter å ha inngått ekteskap er det likevel mange som ønsker kirkelig velsignelse. Denne muligheten finnes også her i landet, men det er få som ønsker kirkelig velsignelse etter en borgerlig vielse.

Jeg vil ikke nedvurdere de store bryllup rundt i landets kirker sommerstid. Mange av dem koster flere hundre tusen kroner. Men det er også mulig med en enkel vielse med de aller nærmeste en formiddag i en kirke eller menighetskontor. Kanskje burde kirken bli flinkere til å markedsføre denne muligheten.

Tiden er som nevnt overmoden for å vie homofile og lesbiske i kirken. I 2010 ble det opprettet et utvalg som skulle «utrede premisser for en kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning» for folkekirken. Dette utvalget jobber nå på overtid.

Det trenger mer tid, ja det antydes flere år. Men liturgier finnes for vielser av to med samme kjønn, så det kan ikke være hovedgrunnen til utsettelsen. Det er vel heller engstelsen for å godkjenne slike ekteskap.

Brudepar ber meg ikke tale over temaet «til skilsmissen skiller oss.» For de tror på kjærligheten så lenge den varer og er forenlig med deres selvrealisering. Det har kommet seriøse forslagsendringer til vielsesritualet. Et av forslagene som er lansert, sikkert på fleip, er følgende: «Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i en tiårsperiode?»

Det er sikkert begrunnet i at når følelsene kjølner, forsvinner ofte også kjærligheten. Vi fokuserer for ensidig på følelsene som kan sammenlignes med en febertilstand som vi kan måle. Men kjærlighet er også holdning og handling. Det er en jobb å være gift, hvor vi enn er gift eller om vi lever uten vielsesattest.

Mer fra: Kultur