Få tankene på plass!

De går inn i klasserommet etter storefri. Som alltid setter 6.-klassingene seg i klassering.

En klassering er stoler som er satt i ring. I denne ringen foregår viktige samtaler, konfliktløsninger, diskusjoner. Nå har noe skjedd. Sinte ansikter, redde ansikter, få smilende ansikter. Så kommer hender i været. Mange har noe å fortelle. En og en får ordet. Og de triller ut. Ordene. Om krenkelser og løgner. Jon er den første: «Noen har laget et stygt bilde på nettet, der det står at jeg er på parti med terrorister.» Han knytter hendene, så renner tårer. «Men det er jug! Jeg har en fetter som var på Utøya. Han holdt på å bli drept bare fordi han terroristen mente at fetter’n min har feil tanker.» Sølvis hånd vinker ivrig: «Ja, men han e’kke fetter´n din. Han e’kke norsk. Han har jo helt mørk hud. Du har vist bilder av’n.» Jon: «Han er fetter’n min, også er’n adoptert fra et land som heter Sør-Afrika.» Hadiya bryter inn: «E’kke jeg norsk heller da? Familien min måtte flykte fra et annet land.» Hun drar opp ermet på genseren, går bort til Sølvi og legger armen sin ved siden av Sølvis arm. «Er det huden vår du ikke liker? Kan vi aldri bli norske fordi vi har mørkere hud enn deg?»

Alle ser på de to jentene. Sølvi vrir seg. Ser ned. Svarer ikke. Så reiser Bjørn seg. Med alle sine 1,50 meter snakker han særdeles høyt og tydelig: «Jeg har ikke tillit til deg lenger, Sølvi. Jeg vet hva du har gjort. Og klart både Hadiya og Jons fetter hører til her. I landet vårt.» Sølvi ser opp. Med lav stemme kommer så ordet: «Unnskyld!» Da griper læreren inn: «Hva betyr ordet unnskyld, Sølvi? Hvem sier du unnskyld til? Du må forklare hva du mener.» Sølvi ser på Jon: «Jeg er lei meg fordi du ble lei deg.» Læreren: «Ber du om unnskyldning fordi Jon ble lei seg? Men det var vel en grunn til at han ble lei seg? Har du noe ansvar for det?» Sølvi nikker. «Jeg la ut det bildet. Jeg og Even. Vi var forbanna på Jon. Han maser om at vi må hjelpe dem som kommer hit til landet. Men dem trur på andre ting enn vi gjør. Dem kan reise tilbake dit dem kommer fra. Det er det mange som sier.»

Da ber Hadiya om ordet. Og med hikstende stemme forteller hun om flukt, sult og redsel. Det er dødsens stille når gråten tar henne.

Skjedde dette i en skoletime i dagens Norge? Nei. Det er en fiktiv historie. Og dessverre er jeg redd for at lignende, virkelige historier i altfor liten grad blir belyst i skolen selv om de vil kunne bli en brannmur mot utvikling av ekstremisme. Dannelsesaspektet må ikke drukne i tellinger og brettekanter. Den overordnede del av læreplanen gir klare føringer om skolens ansvar i det å ikke bare utdanne, men også å danne. Heldigvis er det nå gitt signaler om at vår nære terrorhistorie 22. juli 2011 skal inn i skolens fagplaner på ulike trinn. Det er på tide! For i motsetning til mange andre mener jeg at «Utøya-kortet» er blitt brukt altfor lite. Vi har forsømt oss når vi ikke har fokusert mer på de holdningene den norske terroristen hadde som førte til drap på 77 uskyldige mennesker, 69 av dem ungdommer på en politisk sommerleir. Og det er farlig korttenkt.

Jo, det var riktig og verdig med rosetogene og samfølelsen etter 22. juli. Men vi stoppet for tidlig. Det ble stilt for få «hvorfor»-spørsmål. Heldigvis er det flere som nå etterlyser akkurat dette. Og ikke minst er skolen en svært viktig arena i så henseende. For å forstå et samfunns demokratiske spilleregler trengs det både kunnskap og øvelse. Kunnskap i å se og forstå sammenhenger. Øvelse i å tørre å stille spørsmål. Her må skolen kjenne sin besøkelsestid.

Så tilbake til skolestart i august 2011. Til en sann historie. Elevene mine var blitt 6.-klassinger. Flere av dem hadde jeg møtt i rosetog i byen vår. Klasseringen den aller første skoledagen ble annerledes enn den pleide å være. Få var opptatt av å fortelle om hva de hadde gjort i ferien. Men mange snakket om at vi hadde sett hverandre i rosetoget. Så kom spørsmålene. Og de var ikke få. Ett ord gikk igjen: Hvorfor? Hvorfor gjorde han noe så grusomt? Hvorfor drepte han så mange ungdommer? Hvorfor drepte han mennesker han ikke engang kjente?

Med tynn stemme forteller en: «Hun aller yngste var bare 14 år. Og hun kom fra Drammen.» En annen svarer: «Jeg kjente henne. Hun bodde nedenfor skolen.» En tredje: «Pappa sa da vi hørte på radioen at nå må vi reise. For alle trudde han var muslim. Og pappa sa at da ville folk bli sinna på alle oss muslimer. Men så var’n visst kristen. Og derfor tørte vi å gå i rosetog. Men åffer er’em ikke sinna på alle kristne da’a?»

Dagene gikk. Ukene gikk. Nye spørsmål. Svar og mangel på svar. Vi lærte den sangen noen av ungdommene sang strofer av mens de svømte for livet. Snakket om hva ordene betydde: «Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.» Og sang. Igjen og igjen: «Til ungdommen».

Så fikk vi et spesielt besøk i klassen. Et finsk TV-team var på reise i Norge for å formidle stemningen, tanker og spørsmål. Elevene sitter i klassering. Et stort TV-kamera fanger dem inn, en etter en. De forteller. Om hva de føler. Alle spørsmål de har. Så sier TV-reporteren: «Men det er jo flere uker siden dette skjedde. Hvorfor kan dere ikke heller leke ute i skolegården og ha det gøy?» Da svarer Tina Louise, med sterke barneøyne rett inn i kamera: «Jo, vi skal ut og leke. Men først må vi få tankene våre på plass.»

Mon tro om ikke flere burde følge dette rådet? Ikke minst er det visse politikere som kunne trenge akuttundervisning i dannelse, sannhetsformidling og empati. «Jeg angrer ikke på noe. Jeg gidder ikke bruke tida mi på å angre. Hva godt kommer det ut av det? Du må se framover, komme deg videre», uttalte Sylvi Listhaug i Dagbladet 7. april. Men det er nå en gang slik at de fleste av oss prøver å lære av våre feiltrinn. Få tankene på plass! LIK OG DEL!