Hvordan arbeidets verdier fordeles, sier mye om hvordan samfunnet fungerer.
Den læresetningen går som en rød tråd gjennom sosialdemokratiets historie. Vi trenger den nå for å forstå hva som skjer.
Overskriftene forteller at mye går bedre i norsk og internasjonal økonomi.
Veksten globalt og i Norge tar seg opp, og ledigheten faller. Pengefondet (IMF) anslår at økonomien i 186 av 192 land vil vokse neste år. Det går bedre, i eurosonen, Kina, USA – og i Norge. Det er bra.
Samtidig er noe grunnleggende galt på arbeidsmarkedet i den vestlige verden.
Unge mennesker, særlig menn, sliter mye mer enn før med å komme inn på arbeidsmarkedet. En økende andel gir opp å komme i jobb og melder seg helt ut. Det pågår en forskyvning i styrkeforholdet mellom kapital og arbeid – i kapitaleiernes favør. Lønnsveksten er derfor lav i mange land, til tross for god økonomisk vekst. Over hele den vestlige verden må stadig flere ta utrygge, midlertidige jobber eller jobbe deltid. «Mange av de nye jobbene er jobber av lav kvalitet», sa sjefen for den europeiske sentralbanken Mario Draghi da han nylig oppsummerte tilstanden for arbeidsmarkedet i EU.
Vi lurer oss selv om vi tror at Norge er skjermet. «Det er sånn i Norge, som det er i EU og USA, at arbeidstakerne får en stadig mindre andel av inntektene som skapes», sa LOs sjeføkonom, Roger Bjørnstad, nylig her i Dagsavisen.
De økonomiske forskjellene øker også i Norge, mer enn på lenge. Andelen av oss som jobber har falt helt siden finanskrisen, også etter at trenden er brutt i andre land. I deler av det norske arbeidsmarkedet, som i byggebransjen, er korte kontrakter og utrygge jobber blitt hovedregelen, ikke unntaket. Flere unge, særlig menn, kommer ikke inn på arbeidsmarkedet.
I den internasjonale fagdebatten synes det nå å være enighet om at automatisering er en viktig årsak til økende forskjeller i arbeidsmarkedet. Det er en drivkraft som vil bety enda mer i årene som kommer. Vi ser det i hverdagen vår allerede: Betalingsautomater erstatter ansatte i kassa i dagligvarebutikkene. Busser og biler selges ferdig utstyrt til å kjøre uten sjåfør når den tid snart kommer.
I vårt tradisjonelt velorganiserte arbeidsliv har vi ikke vært redd for automatisering og ny teknologi, vi har snarere fryktet gammel. Samtidig er det farlig å møte de dype, raske endringene vi nå ser på arbeidsmarkedet, med en holdning om at «det ordner seg». Det trengs politikk, og en helt annen politisk vilje enn den Frp og Høyre legger for dagen. La meg gi noen eksempler:
Vi trenger å investere mye mer i livslang læring. Slik skal vi hindre at flere faller utenfor i et arbeidsmarked hvor kravene til kompetanse øker, særlig på grunn av ny teknologi. I forslaget til statsbudsjett kutter Frp og Høyre i bevilgningene til viktige kompetansetiltak for voksne, som Kompetansepluss.
Vi trenger å bruke skattesystemet til å fordele verdiene mer rettferdig. Det er enda viktigere i en verden hvor de som eier formue, som maskiner og teknologi, styrker seg på bekostning av de som eier og selger sin arbeidskraft. Frp og Høyre har programfestet å fjerne formuesskatten og tar i budsjett etter budsjett skritt i den retningen.
Vi trenger nå mer enn noen gang et Nav som både stiller opp og stiller krav. Slik skal vi hindre et økende utenforskap blant unge. Høyre og Frp foreslår å forkorte opptjeningstiden i dagpengeordningen i statsbudsjettet for neste år. Det vil føre flere unge over på helserelaterte ytelser i Nav hvor det er lettere å bli værende livet ut. Slik øker forskjellene.
Vi trenger å gjøre det mer attraktivt å være fagorganisert. Det haster. Nå har andelen som organiserer seg falt under 50 prosent. Det er nøkkelen til å sikre trygge jobber og en balanse i fordelingen av verdier mellom arbeid og kapital. Frp og Høyre kutter reelt i fagforeningsfradraget – også i forslaget for neste års statsbudsjett.
Den norske samfunnsmodellen gir unike muligheter til å møte et arbeidsmarked i dyp endring. Vi er i utgangspunktet gode på rettferdig fordeling, sikre trygge jobber, få mange i arbeid, investere i kompetanse, få alle med. Men Frp og Høyre bygger ned dette solide fundamentet. Resultatet er at vi mer og mer ligner på land rundt oss: Generasjonskløften øker. Utenforskapet øker. De økonomiske forskjellene øker. Og forskjellene mellom de med og de uten trygg jobb, øker.
«Norsk arbeidsliv står foran forandringer vi knapt forstår rekkevidden av», sa administrerende direktør i NHO, Kristin Skogen Lund, til Aftenposten i fjor.
Hun har trolig rett. Derfor trengs det sosialdemokratiske kompasset. Arbeid og kunnskap til alle og en mer rettferdig fordeling av arbeidets verdier er viktigere nå enn på veldig lenge.