Etter Knut Arild Hareides boklansering sist tirsdag, var det ikke uventet at han ville si nei til et videre samarbeid med regjeringspartiene. Men at rådet om retningsendring skulle bli så tydelig, var det få som hadde ventet. Stikk i strid med anbefalingene fra sine to nestledere, råder han partiet til å kaste seg ut på de 70000 favner.
Det er stor risikosport Hareide legger opp til, men samtidig var det er noe befriende over partilederens opptreden i rom T-614 på Stortinget sist fredag. Ingen kan lenger beskylde ham for uklar tale. Her var det lederen som sto opp og oppfordret resten av partiet til å følge ham. Borte var taktikkeri og posisjonering. «Vi må gjøre det som er rett, koste hva det koste vil», var budskapet.
Situasjonen i KrF har skreket etter bevegelse. Det var mange som ventet – meg selv inkludert – at han ville velge minste motstands vei: Tre inn i Solberg-regjeringen og håpe på et lite, men betydningsfullt hopp på gallupene. Dermed kunne han kanskje redde partiet fra å bli utradert ved neste stortingsvalg. De fleste har skjønt at et slikt veivalg har vært svært ulystbetont for Hareide. I stedet la han hodet på blokken og pekte på et mulig regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. I bunnen for dette rådet lå et ideologisk oppgjør med Fremskrittspartiet som var så kraftfullt at pressefolkene lurte på hva som hadde truffet KrF-lederen. Frps politiske ideologi ble hudflettet etter alle kunstens regler.
Tidligere bestevenn Venstre fikk også unngjelde. Hareide pekte på de sterke liberaliseringstendensene som nå preger Venstre og viste til forslagene om å tillate abort inn til 24. uke og aktiv dødshjelp.
Både Frp og Venstre er preget av noen tunge, internasjonale strømninger. Høyrepopulismen er i kraftig vekst i den vestlige verden. Og det er ikke bare i Venstre at liberalistene har fremgang. KrF har opplevd populismens fremgang som en frontkollisjon. Det er splittelse og fragmentering. Hareide har et klart ønske om å plassere seg på riktig side i denne kampen, han må følge sitt etiske kompass. Dermed har Hareide lyttet mest til den urbane venstresiden i KrF. Politisk står de langt fra det såkalte grunnfjellet av Vestlands-velgere. Kanskje har de nærmeste rådgiverne sagt at Hareide må komme seg ut av spagaten ved å gi opp noen av de velgerne som representerer det gamle KrF. I sin bok er Hareide sterkt kritisk til populistiske kristenvelgere som henter for mye inspirasjon fra lignende grupper i USA.
Fredag tok han oppgjøret. På tirsdagens boklansering sa han det ikke var et kabinettsspørsmål. Det er den dårligste delen av de analysene han leverte forrige uke. Det er ikke mulig for ham å lede KrF om ikke landsstyret stiller seg bak snuoperasjonen.
Hareide har en stor heiagjeng i partiet når han oppfordrer til internasjonal solidaritet framfor usunn nasjonalisme. De samme heier når han utfordrer egosentrisk lommeboktenkning fremfor å stille opp for de svakeste i samfunnet. Hareide mener at det er denne heiagjengen som utgjør partiets framtid. De gamle holdningene vil etter hvert dø ut. Spørsmålet er likevel om han makter å tiltrekke seg mange nok nye solidaritetsvelgere som erstatning for dem som forsvinner. Her må han konkurrere med mange andre partier.
Første domsavsigelse kommer andre november. Landsmøtet kan komme til å si farvel til en leder som oppfordrer partiet til å lytte til sitt indre etiske kompass. Likevel har partilederen noen gode kort på hånden: De fleste i KrF er enige om at det må skje en bevegelse nå, og partiet lovet i valgkampen at de ikke skulle gå inn i regjering med Frp. I ukene som kommer vil det også bli en tung erkjennelse i KrF at å kaste en partileder som følger hjertet, også er svært risikabelt.
KrF har ikke mange lederkandidater å velge mellom, og selv om mange nå er sinte over lederens retningsvalg, kan det være godt mulig at landsstyret lar Hareide prøve ut et regjeringssamarbeid med Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum. Mellom disse tre er det noen trosmessige bånd, men er det nok til å flytte fjell?
Det er tre år til velgerne skal gi sin domsavsigelse. Det kan ikke utelukkes at Hareide da blir hyllet av partiet for hans nytenkning og fordi han våget å vise vei i ulendt terreng. Eller han kan oppleve det samme som Odd Einar Dørum erfarte da brudebildet av ham og Gro Harlem Brundtland ble for sterk kost for Venstre-velgerne. Det gikk ad undas, og Venstre røk ut av Stortinget.
Sjelden har lederen for et kriserammet parti spilt så høyt med store konsekvenser for hele det politiske landskapet. Arne Strand har rett i at denne høsten blir spennende.