Det var stort sett i februar hvert år at nervene begynte å dukke opp. Klumpen i magen gjorde sitt for å forstyrre innsovningen på kvelden. Men håpet var også der: Kanskje snøen regnet bort i år? Kanskje det hele måtte avlyses?
Munnen ble tørr og nakken kald hver gang de ble delt ut i klassen: Skriv med informasjon om tid og sted for den årlige skidagen, og en svarslipp med påmelding på ski eller slalåm. Aking var et alternativ i tidlige år, men etter hvert var det kun dem som av fysiske årsaker ikke kunne gå på ski som fikk lov til det. Alle kan jo gå på ski. Og alle bør, var budskapet. Gud, som jeg ønsket å brekke et bein før skidagen, om jeg hadde turt.
Et år prøvde jeg faktisk å være med på skitur. Det kunne da ikke være så vanskelig å gå på ski? Det resulterte i en dag med tårer og fall for meg, som skled mer bakover enn jeg gikk forover, og venting for en trofast venninne. Den dagen bestemte jeg meg for en ting: Jeg skal aldri være med på en skidag igjen. Og dersom jeg noensinne skulle få noen innflytelse var følgende vedtak høyt prioritert: Skidagen skulle vekk fra den norske skolen.
Dette er ikke bare tullete tanker i et bekymret barnehode. Faktisk er det flere som har tatt til orde for å dempe skolens skifokus de siste årene. I fjor ba psykiater Anne Kristine Bergem skolene om å arrangere aktivitetsdag uten ski og skøyter. Hun mente barn i verste fall skulker dagen for å slippe skammen dersom de ikke har utstyret som trengs. Idrettssosiolog, Arve Helseth, fikk sterke reaksjoner på sin kronikk i Dagbladet for to år siden da han mente skolens ensidige fokus på ski under vinteraktivitetsdagen gjør mer skade enn folk tror. «Blant alle de morsomme aktiviteter barn kan drive med i vintersnøen, er skisport antakelig en av de mest ekskluderende», skrev Hjelseth. Han viste ikke bare til kostnadene ved å sørge for at barna har godt nok skiutstyr, men også hvor mye det koster for barn som presses til å delta på skidag uten nødvendige ferdigheter. Når alle skoleelevene skal gå skitur med ulike forutsetninger blir ulikhetene veldig synlige. Og ulikhetene snakkes om.
Selv om jeg følte meg som den eneste i verden, verken var eller er jeg alene om å huske skidagen som en av årets verste dager. Det finnes lite statistikk rundt fravær i forbindelse med skidagen. Men at det skulkes, er det liten tvil om. «Kan skolen pålegge elevene å delta på skidagen,» spør flere unge som har skrevet inn til rådgivere på Ung.no. Her finnes en rekke innlegg fra unge mennesker om som gruer seg til skidagen. En jente på 13 år skriver at hun stort sett er alene på skidagen, fordi de andre er så gode til å gå på ski at hun blir hengende etter.
Skidagen er ikke bare en bekymring for barna. På forum som Kvinneguiden og Klikk.no ligger en rekke anonyme innlegg fra foreldre som spør hvorfor de må punge ut for skiutstyr som barna ikke bruker ellers, og hvorfor de må tvinge barna til å delta på skolens skiturer.
Ja, det finnes tilbud om å låne utstyr til skidagen. Men det er få tilbud om å låne skiglede. Å presse et barn til å gå på ski bygger heller opp en sterkere motstand. Eksperter har de siste årene advart mot at foreldre presser barna sine til å delta i idrettsaktiviteter. Og hvorfor i all verden gjør de det? Hvorfor er det så viktig for skole, foreldre og samfunnet at alle barn skal kunne gå på ski? Er barnas skigåing et slags statussymbol for foreldre som vil vise at deres familie innfrir samfunnets forventninger? Og er skigåing eneste måten skolen kan forene elever rundt sunne verdier?
Det er mange gode grunner til å arrangere aktivitetsdag for barn om vinteren. Å la barn få bryne seg på skiløyper sammen er i bunn og grunn en veldig god tanke. Gode minner og fellesskap bygges gjennom at alle gjør aktiviteter sammen. Det minner litt om begrunnelsen som ligger bak tanken om obligatorisk leirskole, som flere politiske partier serverer som et effektivt integreringstiltak. Alle skal med. Om de liker det, eller ikke. Slik bygger vi bru.
I voksen alder er jeg langt på vei med på denne tanken. Men det blir med tanken. For skal man bygge et fellesskap må det tas utgangspunkt i at folk er forskjellige. Vi finner glede i ulike ting. Alle må kunne lese og skrive. Men du kan leve et fullgodt liv uten å gå på ski, tro det eller ei. Når skidagen ved norske skoler fører til at mange unge gruer seg, føler seg utenfor, og ender opp med å skulke, bør svaret være å tilby en aktivitetsdag med flere aktiviteter.
En del skoler har allerede dette, men det er store forskjeller. Det gjør at unge som ikke vil eller kan gå på ski er prisgitt skoleledelsens valg. Om de mener ski er noe alle elevene skal drive med på aktivitetsdagen, eller om de vektlegger å få flest mulig elever med seg ut, uavhengig av hvilken aktivitet elevene gjør.
Oppvarming av termometer på nattlampe, akkurat nok til å få godkjent feber. Akutt kvalme morgenen før vi skulle dra. Jeg må ha vært et skuespillertalent, for det virket hver gang. Eller så kan forklaringen være at jeg har foreldre som forsto. Som er alt annet enn birken-entusiaster som smører barnas ski med perfeksjon før de skal ut å vise hva familiens fritidsaktiviteter har lært dem.