EU presser nå på for at den nordiske modellen fortrenges av lovbestemt minstelønn. Gjennom EØS-avtalen er også Norge utsatt for dette presset.
Nesten hver fjerde innbygger i EU trues av fattigdom eller sosial utstøting. Ikke rart da at folk i Europa vender seg imot et «europeisk prosjekt» hvor vanlige folk betaler regninga.
EU-kommisjonen erkjenner at Unionen opplever en sosial tillitskrise i tillegg til de andre krisene. Kommisjonens president Jean Claude Juncker vil at medlemsstatene skal garantere for at innbyggerne får en minstelønn eller minsteinntekt, men satsene kan være forskjellige i de enkelte land. Kommisjonen vil legge fram sitt forslag i mars. EU-parlamentet støtter forslaget.
EU-traktaten gir rom for en viss harmonisering mellom medlemslandene på det sosiale området. Artikkel 53 sier at EU skal understøtte og utfylle aktivitetene i medlemsstatene også når det gjelder velferdsordninger og arbeidervern. Det er dette rommet som kan åpne for innføring av minstelønn.
Parlamentarikerne ønsker at EU-regler for anstendige arbeidsvilkår også må omfatte «strøjobber» som formidles via digitale plattformer av typen Uber og Airbnb. Regulering og stramme begrensninger for denne typen løsarbeid står i motsetning til EUs ønske om enda friere flyt av tjenester. I sine retningslinjer for delingsøkonomien (2016) sier Kommisjonen: «(t)jenesteleverandører bør bare være forpliktet til å inneha løyver eller lisenser hvor dette er strengt nødvendig for å imøtekomme allmenne offentlige hensyn. Absolutt forbud av en aktivitet bør bare være en siste utvei».
De fleste medlemsstatene i EU har allerede en form for lovpålagt minstelønn som utgjør omkring 40 prosent av gjennomsnittslønna. Tall fra Eurostat viser at beløpene i 2015 varierte fra 280 euro i måneden (Bulgaria) til 1.500 euro (Nederland og Belgia). I mange av landene som har innført minstelønn, står fagbevegelsen svakt. Euro-LO (ETUC) godtar minstelønn i tilfeller der fagbevegelsen ønsker det, men vil ikke påtvinge en minstelønn i hele EU.
Sverige, Danmark, Finland, Italia, Kypros og Østerrike har ingen minstelønn. Det har heller ikke EFTA-landene; Island, Sveits, Liechtenstein og Norge. I de nordiske landene er det ikke-lovpålagte, kollektive overenskomster som setter minstelønnsstandarden.
Det er sannsynlig at presset fra EU vil øke mot Danmark og Sverige – og dermed også Norge – for å gå vekk fra denne nordiske modellen.
Den danske regjeringen har uttrykt bekymring for at forslaget fra Kommisjonen vil påvirke den nordiske kollektive forhandlingsmodellen, hvor lønns- og arbeidsvilkår reguleres av arbeidslivets parter.
I Norge har NHO og Virke uttalt seg positivt om minstelønn vedtatt av Stortinget.
LO og fagbevegelsen ellers har motsatt ståsted. «Svekker vi tariffavtalene gjennom å gi fra oss innflytelse over minstelønnen, svekker vi også fagbevegelsens muligheter til å verve og beholde medlemmer. Og det er de arbeidstakerne som allerede er lavtlønnede og som står svakt i arbeidsmarkedet som blir taperne.» (Tidligere LO Stat-leder, Tone Rønoldtangen.)
En lovbestemt minstelønn vil sannsynligvis være svært lav. Om den likevel skulle økes, er dette noe som kan bli vurdert som et handelshindrende tiltak innenfor avtaler av typen TTIP og eventuelt TiSA. Det multinasjonale franske Veolia-konsernet gikk i 2014 til sak da myndighetene i Egypt ønsket å doble minstelønna i landet.
Problemet med sosial dumping har i Norge blitt bremset gjennom allmenngjøring av tariffavtaler i utsatte bransjer hvor avtalenes minstelønnsbestemmelser gjelder alle uavhengig av nasjonalitet og tariffdekning. Den pågående verftssaken, der Norsk Industri og ESA trosser en høyesterettsdom som sier at de allmenngjorte tariffbestemmelsene om reise, kost og losji skal gjelde fullt ut for utenlandsk arbeidskraft fra EØS-området, er ett blant flere eksempler på hvordan EØS blir brukt til å undergrave denne ordningen.
Den sittende regjering ønsker å implementere Håndhevingsdirektivet i norsk rett gjennom endring i arbeidsmiljøloven: «Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke lønns- og arbeidsvilkår i lov eller i medhold av lov som skal gjelde for utsendte arbeidstakere».
Det er i strid med EØS-avtalen å fastsette minstelønn bare for utenlandske arbeidere fra EØS-området. Lovforslaget åpner for at norske myndigheter i framtida kan innføre en eller annen form for minstelønn, istedenfor dagens system basert på tariffavtaler og allmenngjøring av disse. Noe som i verste fall betyr en «samling i bånn» for både norske og utenlandske arbeidere.