01-11-2012

EU-fredspris for hvem?

Fredsprisen bør ikke ha noe med partipolitikk å gjøre. Ei heller bør diskusjonen snevres inn til å omhandle hvorvidt EU er et godt politisk prosjekt eller ikke, eller om EU en gang var et fredsprosjekt eller ikke. EU er ingen verdig vinner i 2012.

Det var mange EU-tilhengere som jublet 12.oktober og som på utdelingen kommer til å strekke faklene i været for å hedre årets vinner, enten det blir Rompuy, Barroso eller Shulz som står ute på balkongen og vinker i vinterkulden. Det unner jeg dem. Det er lenge siden ja-siden har hatt noe å feire. Nei-siden kunne også nå glede seg over 500 nyinnmeldte i Nei til EU de siste par ukene, som reaksjon på EU som prisvinner. Det er en stund siden det har vært ordentlig brus i den bevegelsen også, så det er dem vel unt. Fredsbevegelsen, derimot har lite å klappe for.

I et historisk perspektiv er EU et åpenbart fredsprosjekt. Det europeiske kull- og stålfelleskap etablert i 1950 spilte en avgjørende rolle i å forebygge tysk militær opprustning etter den andre verdenskrig og EU ble med tiden et stabiliserende supranasjonalt organ som integrerte Europa både politisk og økonomisk. Det er på bakgrunn av dette at man må kreditere EU for dets fredsbevarende rolle i Europa.

Imidlertid er dette en generell tendens, som dessuten primært henviser til historiske fenomener som har utspilt seg i et Europa og en verden som så svært annerledes ut enn den vi ser idag. Per definisjon er det fred mellom de europeiske statene og kontinentet er mer integrert nå enn noen gang før. Til tross for dette, står Europa i brann. Som følge av økonomisk og politisk krise i en rekke europeiske land, har man vendt blikket mot Brussel. EU har vist seg å være dårlig skikket til å håndtere krisen og tilliten mellom medlemslandene er tynnslitt, med et regjerende Tyskland og Frankrike som primære maktforvaltere og et Storbritannia som er på vei ut av unionsprosjektet. Økte sosiale forskjeller, enorm arbeidsledighet og kontinuerlige menneskerettighetsbrudd legger ytterligere stein til byrden på EUs samvittighet. Menneskene dette handler om har blitt ofre for EUs dominante markedsreformer med politiske prioriteringer som dermed gjør det svært vanskelig å forstå resonnementet til Den Norske Nobelkomitéen i deres beslutning om å ære EU for dets fredelige innsats.

Tildelingen av det som skal være verdens mest prestisjetunge utmerkelse til EU er derfor høyst problematisk. Først og fremst er det et krystallklart bevis på at Nobelkomiteen igjen har prioritert interessepolitikk framfor genuint fredsarbeid. Dette er urovekkende. EU er en regional sentralisert konsolidering av mektige aktører som allerede er i posisjon og som gjennom Eurokrisen har vist seg dårlig skikket i krisehåndtering av et vaklende Europa. Det er et formidabelt demokratisk underskudd innad i EU. På bakgrunn av Den Norske Nobelkomiteens fremheving av EUs rolle i demokratiseringsprosesser i nye medlemsland, oppleves dette som et stort paradoks.

Nobels testamente sier at prisen skal gå til nedrustning og reduksjon av stående armeer. I Lisboatraktaten, traktaten EU som organ er tufta på står det at medlemslandene oppfordres til å bygge ut sine militære kapasiteter. EU er inne i en kontinuerlig opprustningsprosess. Den økonomiske støtten EU har gitt gjennom sine krisepakker til land som Hellas, Spania og Italia gis med klare forbehold om at våpenimporten ikke reduseres. En rekke kriterier vedtatt av EU med Frankrike og Tyskland i spissen opprettholder en våpenimport som i praksis innebærer at militærkostnadene ikke kuttes i de respektive landenes statlige budsjett, men derimot økes relativt sett. Dette genererer militær opprustning i land som på ingen måte hverken burde eller trenger å besitte store våpenarsenal. Faren er istedet at det kan få omfattende konsekvenser i fremtiden med et våpenkappløp som EU på ingen måte er tjent med.

Ved å gi EU Nobels Fredspris for 2012 har Den Norske Nobelkomité valgt å frem­me sine egne politiske prosjekter som står langt fra det fredsbevegelsen kan og vil identifisere seg med. Dette viser blant annet at Jag­lands tid­li­gere for­sik­ring om at Alfred Nobels tes­ta­mente skal over­hol­des er tomme ord. Det er også en ytter­li­gere bekref­telse på at Den Norske Nobel­ko­mi­te­ens sam­men­set­ning er for snever og at uenighet i komiteen kan gå langs partipolitiske linjer. Dette ble underbygget av diskusjonen rundt redeligheten ved å foreta beslutningen om hvem som skulle vinne, når Ågot Valle - som er EU-motstander - var ute i sykemelding.

Evnen til å skille mellom EU som politisk og økonomisk prosjekt på den ene siden og fredsprosjekt på den andre siden er noe alle komitemedlemmene burde være istand til. På samme måte som et nei til norsk medlemskap ikke er en garanti for at EU ikke fortjener prisen, finnes det også mange tilhengere av norsk medlemskap som likevel vil se og si at EU ikke er Nobels fredspris verdig. Det at verken medier eller en del stortingspolitikere har klart å heve debatten over posisjonene for eller imot EU, men heller bidrar til å forsterke dette vitner også om at vi er overmodne for endringer i forvaltningen. Stor­tin­get bør på dette grunnlaget vur­de­re oppnevnelsen av en ny komité som inklu­de­rer habile freds­ak­ti­vis­ter og freds­fors­kere med et langt større fokus, mer erfaring og dypere kompetanse på sentrale inter­na­sjo­nale freds­po­li­tiske spørs­mål.


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!