Første gang jeg ble introdusert til bioøkonomien, var jeg omtrent 10 år. På S-markedbutikken hadde de fått inn nye poser. De var hvite og grønne, hadde håndtakene motsatt vei av andre poser, kostet 2,50 kr (noe som var helt absurd for en pose) og de var laget av mais. Utfordringen sto soleklar foran oss 10-åringer: Hvem var den første som turte å smake på en pose?
20 år seinere sitter jeg i Oslogryta på et møterom og prøver å definere bioøkonomi sammen med en gjeng som alle er enige om at «vi er bioøkonomi». Etter tre workshoper har vi kommet fram til at bioøkonomi er en økonomi basert på ressurser fra jord, skog og hav. Målet er å gi verden sunn mat, bedre helse, fornybar energi og bærekraftig vekst.
Det handler altså om at vi må bygge fremtiden på fornybare, grønne ressurser. Jord, skog, hav og vind. Vi må bruke ny og muliggjørende teknologi til å bytte ut svarte karboner med grønne karboner.
EU-kommisjonen har lagt fram en tiltakspakke for å redusere mengden plastsøppel i EU. De vil innføre forbud mot sugerør, plastbestikk og q-tips, i tillegg til å legge en straffeskatt på åtte kroner per kilo plast som ikke blir resirkulert. Oljebasert plast er altså på vei ut.
Biobasert plast er et eksempel på hvordan vi bytter ut svarte med grønne karboner, men det skjer mange andre spennende biobaserte prosjekter her til lands. Vi har selskaper som gjør møkk og matrester til biogass, eggehinner som brukes til plaster, det lages dyrefôr av tang fra havet og husdyrgener som eksporteres til hele verden.
Så hvordan flytter vi oss over i bioøkonomien? Vi må dra tilbake til framtiden. Ressursgrunnlaget for bioøkonomien lå klart for oss før Norge ble en petroleumsøkonomi, men framtidens løsninger var ikke like åpenbare da. Nå er de her.
Norge har en kjempemulighet til å være ledende på området. Vi har så mange smarte hoder, vi er høyteknologiske. Vi har klimatiske fordeler (selv om vi snakker mest om ulempene), vi har reine naturressurser.
Vi må bare komme i gang.
Jeg kan innrømme to ting: Én: Intelligensnivået til 10-åringene på Stamnes i Hordaland var nok bare sånn passe den dagen. To: Det smakte egentlig ingenting. Men vi var åpne for å smake på fremtiden, vi! Om enn litt vel bokstavelig. Det er på tide at resten av verden følger etter!