08-07-2016

Ettervern er rusbehandling

Tiden etter institusjon er farlig og krevende. Ruspasienter har et dårlig ettervern. Vi må tilpasse tilbudet til brukernes behov og bygge ut integrerte ettervern som henger sammen med institusjonsoppholdet. Dette må bestemmes av helse- og omsorgsdepartementet.

Klassekampen skriver om det manglende ettervernet etter rusbehandling. Generalsekretær i Actis, Mina Gerhardsen, sier at over 70 prosent av de ansatte i Frelsesarmeen, Blå Kors og Samarbeidsforum for Norske Kollektiver, er frustrerte fordi de sender pasientene sine ut til dårlig oppfølging i kommunene etter behandling. Undersøkelser viser en forhøyet dødelighet de første ukene etter behandling. Vi vet at 7 av 10 ruspasienter sier de har for dårlig ettervern.

Regjeringen ønsket å styrke ettervernet og lanserte en opptrappingsplan på 2,4 milliarder kroner frem til 2020, der ca. 80 millioner av midlene til å styrke rustilbudene i kommunen er øremerket mens ca. 300 millioner blir gitt årlig som frie midler[1]. Den forrige regjeringen tok bort øremerkingen helt, og la ned flere institusjoner. De borgerlige har deretter innført øremerking på en del av midlene, og gjenopprettet flere av institusjonene som ble lagt ned. Nå handler kritikken om at de ikke har øremerket alt. I tillegg til styrkingen av kommunene, innførte regjeringen reformen «fritt behandlingsvalg». De nye plassene har gjort ventetiden kortere. Fritt behandlingsvalg kan gi institusjoner mulighet til å øke kapasiteten når de har påtrykk av pasienter, skjønt her har få aktører registrert seg. Noen har ikke gjort det fordi de mener det er for dårlig betalt, mens andre har ikke registrert seg av prinsipielle årsaker.

Alle er enige om at ettervernet må styrkes. Problemet er bare at det ikke skjer. Hvorfor? Fordi vi har organisert oss feil. Dersom Bent Høie øremerker midlene til kommunene kommer KS til å reagere. Kommunene liker dårlig å bli styrt. Det strider mot norsk demokrati. Regjeringen har derfor valgt å innføre dagsbøter på kommunene, men disse trer mest sannsynlig ikke i kraft før vi har en ny regjering.

Hva skjer så dersom vi øremerker midlene til kommunene? Vil folk slutte å dø? Dette er usannsynlig. Noen må forklare meg hvordan. Det er nemlig overgangene mellom institusjon og livet etterpå som er vanskelig. 150 årsverk fordelt på 428 kommuner vil ikke reparere dette. Ikke engang det dobbelte vil det. Det vi må gjøre er å slutte å kalle noe rusbehandling og noe oppfølging. Det finnes ikke noen gode kvalitative forskjeller på det arbeidet som egentlig skjer i institusjon eller når brukeren er i egen bolig. Det handler uansett om bevisstgjøring, ansvarliggjøring, utvikling av ulike ferdigheter, planlegging av fremtid og iverksetting av disse planene. Vi må tenke rusbehandling som den behandlingen samfunnet utfører ovenfor de med rusproblemer. Da må vi organisere oss deretter og la de frustrerte ansatte i behandlingsinstitusjonene også drive oppfølging etter behandlingen.

Ja, kommunene må styrkes. Arbeidslivet må være mer inkluderende og så videre, men overgangen mellom behandling og oppfølging må hviskes ut ettersom det er der dødeligheten forekommer. Dette kan regjeringen gjøre i sitt årlige oppdragsdokument. De kan be om at de regionale helseforetakene utvider avtalene med de som driver med behandling slik at de kan drive oppfølging etter behandling. Dette kan skje i samarbeid med kommunene. Vi trenger integrerte ettervern nå.

[1] Det var foreslått 400 millioner kroner i 2016 mens det er foreslått 300 millioner kroner for 2017.


Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!