Arbeiderpartiet har bedt om råd fra egne rekker. De beskuer hverandres navler. Dette er en beskuelse sett utenfra, fra en gjengs stemmeberettiget. Fra meg som ikke er medlem. Som foran hvert valg skal bestemme meg. Går jeg for gode gamle Ap? Eller blir jeg påvirket til å stemme et annet parti på grunn av det konstante trykket fra aviser, TV/radio, podcast og SoMe (sosiale medier)? Mengden alene får meg til å føle at jeg kjenner noen av kandidatene, nesten som venner. Hva er viktig for oss når vi inngår vennskap? Personlighet. Jo sterkere personlighet du har, jo mer kommer du gjennom skjermen og inn i feeden min og inntar en plass i livet mitt. Når du smiler til meg eller bekrefter meg blir jeg sjarmert. Er du treg og kjedelig, kjeder du meg. Blir jeg påvirket? Jeg er et menneske.
Hva kan de akterutseilte gjøre da? Sak til side.
Skal man (les: Ap) vinne frem med politikken sin er det nåtiden som gjelder. Show. Tempo. Vi er så vant med rask stimuli fra alle medieplattformer at vi sovner hvis ting blir for traust. De introverte politikerne kan ikke skyves frem i media, de tar ikke folket med storm. Viktig budskap må bakes inn i form av underholdning for å få oppmerksomhet. Den som klarer den kunsten kan vinne. De som ikke evner det er ikke en gang med i konkurransen. Jeg sier ikke at det er riktig, bare at det er sånn det er. Tror jeg.
Komikere og politikere spiser seg inn på hverandres arenaer. De skal begge engasjere og underholde. Være munnrappe, kunnskapsrike og samfunnsengasjerte. Som Dag Sørås med sine skråblikk. Som den rappkjefta feministen Sigrid Bonde Tusvik. (-Hei, Sigrid! Ap kunne trengt deg.)
Morsomt og folkelig må det være. Og passe streit. Obs! Ikke morsomt og folkelig på en gammelmodig eller klein måte. Som å synge med den stemmen du har. Overlat mikrofonen til de med karisma og gjennomslagskraft, som kan sanke stemmer og vinne et valg.
Venstre har Abid Raja. Spøkefull, blid, morsom, personlig, superaktiv på SoMe og ekspert på å få medieoppmerksomhet. Tror neppe at Venstre hadde kommet over sperregrensa uten han. (-Hei, Abid! Passer ikke egentlig Ap's politikk bedre for deg, det er vel lov å bytte parti?) Tenk om Ap hadde sin egen kule rampunge som sier akkurat hva hun eller han mener, hele tiden, over alt. Det hadde vært morsomt.
Høyre har Torbjørn Røe Isaksen, om ikke alltid så vellykket i forsøket, så fremstår han stadig som folkelig nok og er til tider morsom. Han stiller ofte opp på underholdningsprogrammer og gir villig råd om små og store hverdagsproblemer i Lørdagsrådet. Lurt. Noe å lære her.
Erna Solberg. Leder med en stoisk ro, en statsminister verdig. Blir stadig avbildet med store verdensstjerner. Masse kred blant de yngre. Hvem i Ap kan ta den rollen uten å synke ned i hullet i gulvet? Spiller Candy Crush, akkurat den lille touchen gir nok mang en amatør en følelse av samhørighet. -Erna og jeg, liksom. En leder for liten. En leder for stor.
Siv Jensen. Lakrispiper, segway og en bom fra eller til, mer skal det ikke til, så følger flokken med på hva det skal være. Børst støv av noen gamle forbud. Koster det ikke for mye integritet helliger målet midlet.
Trine Skei Grande og hennes -La alle de små barna komme til meg. Er hun alles smilende, Pokémon-fangende tante? Uansett har rollen holdt til å komme til makten. (Om det kommer Venstre til gode eller bare tjener Høyre og FrP er en annen sak.) Ikke det aller beste eksemplet til etterfølgelse, men hun gjør seg godt på SoMe og er veldig aktiv der, der har Ap definitivt noe å lære. Og ikke hyr noen som gjør det for dere. Dere må ha folk som er der, helt naturlig. Som liker det. Da får dere følgere, helt gratis.
De kontroversielle sinnataggene Sylvi Listhaug, Per Sandberg og Per Willy Amundsen. For all del, hold slike personligheter langt unna Ap, men det kan være noe å hente her hvis man ser bort fra de respektives, unnskyld meg, ofte ekle saker, og bare analyserer hva som gjør dem så fryktløse. De er politisk ukorrekte og snakker høyt. Det ser (dessverre) ut til å gå hjem hos mange. Det må da finnes andre og mer verdige saker enn fremmedfrykt, fotlenker og klimafornektelse som disse egenskapene kan brukes til? Som eldreomsorg, eller mangelen på den. Der synes jeg man skal rope og skrike og ta i bruk kraftuttrykk!
Latterbomba Trygve Slagsvold Vedum. En god latter forlenger som kjent livet, den kan også være svært smittende og stemmesankende. Inga Marte Thorkildsen og til dels Audun Lysbakken, de er også glade. Smil, et enkelt råd. Det utløser dopamin i hjernen.
Bent Høie, åpen og stolt homofil helseminister. Vær inkluderende ved eksempel.
Knut Arild Hareide var politikkens tørre moroklump, spiselig også utenfor KrF, inntil han ble skjøvet sidelengs av banen av den korsbærende Listhaug. Nå er han litt trøtt, tror jeg. Ikke så rart. Men før det, var han et godt eksempel på at tørrvittighet kan bære politiske frukter.
Støre selv. Riking. Folk ser ikke ut til å tåle at en rik fyr bryr seg om dem og vil at alle som han selv skal betale mere skatt for å skape større likhet. Folk blir forvirra, budskapet for komplisert. Det henger ikke på greip, liksom. Rik. Representere arbeideren? Det folket ikke skjønner vil folket ikke ha. Synd. Så mye kunnskap og klokhet må ikke gå tapt. Kan du ta et skritt tilbake og finne din arvtager? Og bli i Ap er du snill, du er essensiell. I landskapet bak. De unge er fremtiden, de må fries til. Som MdG gjør, og Rødt.
Apropos arvtager
Giske. Nei. Han var alltid for ung. Nå er han for gammel. Han har vært for ung så lenge at han har blitt gammelt nytt. Åpenlys makt-kåthet er dessuten ikke tiltrekkende. Beklager hvis noen lovet deg en rosenhage.
Hadia Tajik. Forbaska dyktig. Kan garantert styre et viktig departement. Men samlende nok til å være landsmoderen? Ikke særlig morsom heller. Vi ser etter underholdningsevne, ikke glem det. Ikke norsk nok sier nett-trollene, men fuck dem.
Marit Nybakk, snork. Mer snork bare i forsøket på å komme på hvem de andre i Ap er. Eskil Pedersen. Martin Kolberg. Helga Pedersen. Med flere. Snork. Vennligst trekk tilbake i køen.
Torgeir Michalsen, kanskje. Han er moderne og endringsvillig. Men vent, han slutter jo. Ble Ap for traurig? Kjersti Stenseng, Anniken Huitfeldt, Anette Trettebergstuen. Kanskje. Bøler og Bart. Hva skal man si. De har sin verdi. Raymond Johansen, bli ved din lest.
Kan alle dyktige kandidater med utstråling i bakerste rekke rykke ett hakk frem? Mestrer du politisk standup? Gå lengst frem i køen.
Hvor har dere gjemt dem, Ap? Det er sikkert mye talentfullt gull i rekkene. Ikke gått gradene, sa du? Ansiennitet? Samme det, sammen blir dere slagkraftige. Ikke rettferdig, sa du? Ikke ta det personlig. Personlighet er den nye normen. Er det ikke viktigst å få frem den politikken du mener tjener landet best? Da ler vi litt på veien dit. Fint.