Men hvem har vunnet? Svar: Ola Elvestuen har vunnet - dersom ikke vi som vil ha ulven vekk fra norsk kulturlandskap nå tar nødvendige grep. For Elvestuen satt på begge sider av bordet, og der sitter han ennå. Og vi vet hvor han henter sin støtte fra. Det er ikke fra det norske folk.
Det er i det hele tatt en av de store besynderligheter i norsk politikk, at når det gjelder rovviltforvaltning, er det representanter for
mindretallet
som har inntatt statsrådposisjonen.
Det grelleste eksemplet er SV. Da den første rovviltmeldinga ble behandlet av Stortinget i 1992, hadde dette partiet en merknad i komitéinnstillingen som de var alene om. Hele komitéen stod bak den hovedmålsetning, med henvisning til Bernkonvensjonen, å sikre "levedyktige bestander" av store rovdyr. Men SV fremmet i tillegg det synspunkt at det skulle være levedyktige bestander "i Norge". Det ble de altså alene om. Riktignok hadde statsråd Berntsen en formulering i debatten som egentlig var en støtte til SV, men ennå hadde ikke misjonsbevegelsen etter Rio slikt gjennomslag i hans eget parti at han tok skrittet fullt ut. Han nøyde seg foreløpig med en prøveballong.
Men i 1997 var situasjonen en annen. Da rovviltmelding nummer to ble fremmet som hastesak på vårsesjonens siste dag, bare en måned etter at den hadde passert statsråd, viste innstillingen fra komiteen at Ap, KrF og SV nå ville begrunne opprettelsen av en forvaltningssone for ulv med at det skulle bygges opp nasjonale levedyktige bestander. Men i Stortinget var det ikke flertall for dette. Derfor fremmet Berntsen et internt kabinettspørsmål i egen gruppe for å tvinge de gjenstridige på plass (som førte med seg at Grethe Fossum gikk tapt for rikspolitikken). Og Berntsen fikk det som han og hans byråkrati ville.
De egentlige seierherrene var miljøbyråkratiet som siden først på 80-tallet hadde bedrevet politikk på grunnlag av en såkalt "landsplan" med innføring av skjellsettende begreper og målsettinger av egen avl. Allerede da hadde politikerne abdisert. Det liker de ikke å bli minnet om i dag og tier bom stille når problemstillingene blir brakt på bane.
Da er det en skjebnens ironi når dagens miljøbevegelse klager over at nåværende bestandsmål er et politikerprodukt, i strid med fagbiologiske realiteter. Når - eller dersom - politikerne går inn i det reelle grunnlaget for de "forlik" som har blitt inngått på grunnlag av rovviltmeldingen av 2004, vil de oppleve at grunnen svikter. For å si det enkelt: Rovviltforliket er et bedrag, men utgjør tross alt en sperre mot de rabiate forsøkene på å gjøre ulvesonen til reservat og legge landet åpent for videre ekspansjon.
Derfor bør Elvestuens exit fra statsrådstolen inn i VIP-rommet til WWF (sammen med tidligere statsråder fra minipartiene) framskyndes så godt som mulig. Da vet vi hvor vi har ham.