PORSANGMOEN: Artikkelforfatteren avtjente førstegangstjenesten her, i hjertet av Finnmark. Kakebua lå i vaktbua til høyre i dette bildet. Kaserna helt til venstre. FOTO: TORBJØRN LØVLAND/FORSVARETS FORUM

PORSANGMOEN: Artikkelforfatteren avtjente førstegangstjenesten her, i hjertet av Finnmark. Kakebua lå i vaktbua til høyre i dette bildet. Kaserna helt til venstre. FOTO: TORBJØRN LØVLAND/FORSVARETS FORUM

Vis bildetekst
Foto:

29-12-2017

Ett år uten damer, og fengsel for ikke å spise opp maten sin

Porsangmoen, mai 1992: En medsoldat kommer løpende fra vaktbua og varsler at nå er de på vei for å hente meg. Jeg skal sone 42 dager i kakebu. 25 år senere er det endelig slutt.

David Stenerud

 

(Artikkelforfatteren er redaksjonsleder for Oslo og nett i Dagsavisen).

Jeg hadde uteblitt fra øvelse, unnlatt å komme tilbake fra perm til tiden, jukset med kjøkkentjeneste ... Og nektet å spise opp maten min. Det vil si, en sersjant av litt liten støpning hadde stilt seg foran meg og nektet meg å kaste en pølse i avfallsluka. Jeg hadde obsternasig tilbudt ham å spise snabben selv, satt fra meg brettet og marsjert ut av spisesalen. Mange var vitne til ordrenekten. Det var skjerpende i refsen, som ble lest opp foran kompaniet på standplass en morgen noen dager senere. Befalsmannen var ydmyket. Jeg tror det kostet meg sju dager i kakebu.

Fra nyttår er det slutt på den tradisjonsrike reaksjonsformen vernepliktige har fryktet i generasjoner. Mangel på arrestlokaler er hovedgrunnen. Dessuten er soldatene mer motiverte i dag enn tidligere. For før måtte alle friske gutter avtjene militær verneplikt. Ja, bortsett fra pasifistene. Pasifist var du om du kunne svare overbevisende og rungende ja på et spørsmål av typen om du ville nøyd deg med å mildt irettesette en jævel som voldtok søstera di rett foran øynene dine. Og ikke under noen omstendighet gripe til vold. Greide du det, fikk du siviltjeneste.

Straff er ikke like nødvendig når ungdommene som er inne til førstegangstjeneste faktisk ønsker å være i militæret, slik Forsvarets egne undersøkelser viser. 84 prosent av refselsene i fjor ble gjort opp ved bøter, mens arrest ble brukt i knappe fire prosent av de 426 sakene.

Kakebua oppfattes også som «et fremmedelement» av soldatene i 2017. Det er ikke underlig. Unge i dag er ikke oppvokst med husarrest en gang. Og «kakebu». Bare ordet. Kake, fra da ordet oftere ble brukt om brød, fra en tid folk faktisk satt på cella og bare fikk vann og tørr gjærbakst. Det er ikke veldig moderne.

Det er i det hele tatt mye som er annerledes i Forsvaret i dag fra hvordan det var for 25 år siden, da jeg avtjente min verneplikt. Det var for eksempel nesten ikke jenter i militæret i 1991/92. I vår tropp var det ett kvinnelig befal. Korporal Skundberg. Lavest rangert og eneste dame i hele kompaniet. Ingen menige var jenter. Det var noen andre steder i leiren, som var blant Norges største, men de så vi lite til. Vi hørte stort sett bare rykter om dem. Jeg tror flere dimitterte etter kort tid.

Jeg husker en av dem, hun gikk mye alene. Hun hadde visst ligget med nesten alle, sa de. Det var derfor hun var her. For å bli pult. Ryktene gikk foran disse jentene, de var «feltmadrasser» før de hadde rukket å si hei til en eneste rekrutt. De var sjanseløse.

Plutselig var alenejenta borte. Ingen av oss hadde sagt et ord til hennes forsvar.

I dag er det mange jenter i militæret. Allmenn verneplikt ble innført i 2016. På Ørlandet har de hatt god erfaring med 50 prosent gutter og jenter. En forskningsstudie viste lite seksuell trakassering, bedre trivsel og minst like god forsvarsevne. Eksperter mener en jevnere kjønnsbalanse gjør dette; skaper bedre miljø, med mindre trakassering.

For 25 år siden var det ingen balanse. Jeg husker at kompanisjef Spikkerud slet med disiplinen i rekkene, og kalte Antonsen og meg inn på kontoret. «Jeg ser på oss som en gjeng gutter i tjueåra, som skal ha det gøy sammen et år», sa han i et fortvilet forsøk på å få oss på lag med et slags kameratskap. Han var 29 år. Han var gammel. Han var ikke en av oss, så det virka ikke. Og så «en gjeng gutter»! Det var jo halve problemet. Vi savna familiene våre. Vi savna jenter. Vi ville ikke ha mer «gutta».

Jeg ble uansett ikke i leiren ut tjenesten.

Etter rundt ti måneder hadde jeg greid å samle opp refs for 42 dager i kakebu. Det var vår i Finnmark, og jeg satt på åttemannsrommet på Porsangmoen og var nesten klar for perm. Jeg tror jeg allerede hadde fått på meg permuniformen, men ikke mottatt permseddelen ennå, idet min lojale venn og medsoldat Kristensen styrtet andpusten inn døra. Han hadde vært nedi vaktbua og overhørt at nå skulle de komme og hente meg til soning.

Men jeg skulle jo hjem. Til fest og fri og sommer på vei. Det siste jeg ville i hele verden var å bli sittende på ei celle nedi bua til langt uti juni. Så vi la en plan. Jeg gjemte meg i kaserna i en time, til de ga opp letinga, så løp jeg til den andre siden av leiren og klatra over en carport. Der sto kompisene og venta med bil.

Det ble en fin perm, og da den var over leverte jeg søknad om siviltjeneste og ble sluppet. Senere trakk jeg søknaden, og ble overført til heimevernet. Etter noen runder med anker og klager på størrelsen på straffen, endte jeg med å sone et 15 dagers forelegg på Gardeleiren på Huseby ved Røa i Oslo. Her skrudde jeg opp gitteret foran vinduet og ødela låsen på senga slik at jeg kunne ha den nedslått gjennom dagen – og slapp fri etter 11 dager for god oppførsel.

Jeg skulle gjerne oppført meg bedre.

Det var ikke bare fælt å være 19 år og vernepliktsoldat i 1992. Jeg tenker fortsatt varmt om et unikt kameratskap. De gutta vil alltid være mine venner. Men jeg hata det da det sto på. Og mye var virkelig elendig. Hardt, kaldt og mannsdominert. Tvang, straff og ingen motivering. Min militærhistorie er historien om at alt definitivt ikke var bedre før.

Det er fremskritt at rekruttene i leirene og moene rundt i Norge i dag selv har valgt å være der. Det er klokt at Forsvaret ønsker en kjønnsbalanse som ellers i samfunnet. Disse grepene gjør at førstegangstjenesten nå er noe annet enn soning og bot. Enn tolv måneder i fengsel. Straffen for å være født gutt.

Så får det heller være at en oberstløytnant Harald Høiback rett før advent gikk ut og advarte mot kvinner i «Forsvarets spisse ende». Joda. De vil svekke stridsevnen, mente han; de er ikke like sterke som menn. Åpenbart. Og han hadde vel et poeng … om det var den amerikanske borgerkrigen eller første verdenskrig som skulle utkjempes. Om det var i nærkampens og bajonettenes tid vi levde. Men det gjør vi jo ikke. Oberstløytnanten ble raskt takla av andre eksperter, og debatten døde.

Vi får vel også ha tålmodighet med at resten av forsvarsnorge fremdeles ikke er et like fint sted å være for alle som kjønnsbalanserte Ørlandet har vært. For kvinner er fortsatt en minoritet i Forsvaret, og kultur tar tid å endre. Ifølge en undersøkelse i Brigade Nord fra i fjor svarte mer enn hver fjerde kvinnelige vernepliktige at de hadde opplevd seksuell trakassering i løpet av tjenesten. Det er et fryktelig høyt tall.

Storparten av trakasseringen var muntlig. Jenter som blir kalt «kjerring» og «hore». Grove vitser. Forsøk på å være artig som tipper over til seksuell trakassering, konkluderer en fersk undersøkelse fra Forsvaret. Humor som er lagd av menn og for menn.

Akkurat som kakebua. Av menn. For menn. RIP.

NB: Det er mulig noen detaljer ikke er aldeles korrekte, jeg har husket etter beste evne, men 25 år er lang tid.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!