Margit Ystanes, førstelektor ved Institutt for sosialantropologi, UiB
Alejandro Huidobro Goya, PhD-kandidat, Institutt for fremmedspråk, UiB
Tenker du noen gang på hva hjemmet ditt betyr for deg? Kanskje bor du et sted du ser på som midlertidig, og tenker at et ordentlig hjem er noe du skal skape i fremtiden en gang. Eller kanskje har du bodd så lenge i hjemmet ditt at du nesten ikke kan forestille deg livet et annet sted enn i akkurat den boligen, og i det nabolaget. Kanskje har du brukt hele livet på å få huset akkurat som du vil og lage gode relasjoner med naboene, som kanskje også er dine slektninger. Kanskje har du nesten hele livet ditt nedfelt i akkurat dette landskapet. Hvis ikke du har det sånn selv, kjenner du sikkert noen som har det.
Mange som ble fordrevet fra hjemmene sine mens Rio de Janeiro forberedte OL i 2016, hadde en sånn sterk tilknytning til stedet de bor. Hele sitt liv hadde de bodd i et nabolag som heter Vila Autódromo. Andre kom flyttende dit, og slo rot. Her hadde beboerne selv bygget sine hus etter hvert som de fikk råd til murstein og andre byggematerialer. Litt etter litt fikk de husene som de ville ha dem. Når familien vokste, bygget de gjerne en ny etasje. Noen av husene hadde felles vegger med naboen, og folk bodde tett på hverandre, med alt det medfører av utfordringer og fordeler. En av beboerne fortalte at hele nabolaget var som en familie. Det er ingen som ønsker å dra herfra, forklarte hun.
Likevel måtte nesten alle de rundt 600 familiene som bodde i Vila Autódromo dra derfra. Mange mistet hjemmet sitt på svært brutale måter. Noen kom hjem en dag, og fant at huset deres var knust. Andre ble vekket av tidlig om morgenen av rivningsarbeidere som hadde med seg opprørspoliti for å slå ned på eventuell motstand.
Som forskere fulgte vi denne prosessen. Et av resultatene er dokumentaren Dirty Games: Olympic Evictions in Rio de Janeiro, som har premiere i september.
Filmen handler om hvordan store sportsarrangement virker inn på vertsbyene, og om sosial ulikhet. Ulikheten i Brasil minsket under presidentperiodene til Luiz Inácio Lula da Silva (2003 – 2011) og Dilma Rousseff (2011 – 2016), men det er fremdeles enorme skiller mellom fattige og rike. Vila Autódromo var et fattig nabolag i et attraktivt område, omgitt av velstående naboer. Nabolaget ble først etablert som en fiskerlandsby på 1960-tallet, ved bredden av Jacarepaguá-sjøen. Senere ble det bygget en Formel 1-bane like ved, noe som tiltrakk seg arbeidere og deres familier. Autódromo betyr racerbane på portugisisk – nabolaget tok altså navn etter Formel 1-banen som gav arbeid. Området tilhørte delstaten Rio de Janeiro, og beboerne fikk med tiden formelle rettigheter til å leve der.
Beboerne beskriver Vila Autódromo som et godt sted å leve. Her var et trygt bomiljø, fritt for narkogjengene som Rio ellers er beryktet for. Naboene var til å stole på, og naturen var tett på. Dette siste er en sjelden luksus i en storby som Rio de Janeiro. I Vila Autódromo lå Jacarepaguá-sjøen like ved, og beboerne dyrket frukt i hagene og mellom husene. Det var selvsagt ikke alt som var positivt. Som de fleste andre fattige nabolag fikk de lite tilgang på kommunale tjenester. Beboerne måtte ordne det meste selv, for eksempel kloakk. De fikk aldri asfaltert veiene, og det var mye støv. De måtte selv plante trær for at barna skulle ha skygge på skoleveien. Likevel var det kvaliteter ved livet i Vila Autódromo som gjorde at folk hadde et sterkt ønske om å bli der.
Siden Vila Autódromo ble etablert, har Rio ekspandert. I områdene rundt Jacarepaguá-sjøen, som tidligere var landlige, har det blitt bygd stadig flere lukkede boligkomplekser og shoppingsentre. Her har mange fra Rios middelklasse trukket seg tilbake fra kriminaliteten og det høye prisnivået som preger mer sentrale deler av byen.
Den attraktive beliggenheten gjør at utbyggere og lokale politikere lenge vært interessert i å kvitte seg Vila Autódromo og gjøre området tilgjengelig for eiendomsutvikling. Enkelte mente også at tilstedeværelsen av fattige midt blant de rike var upassende, og at det trakk ned prisene på boligene omring. Derfor, i 1993, saksøkte kommunen beboerne i Vila Autódromo for estetiske og miljømessige ødeleggelser. De kom riktignok ingen vei med dette; i stedet sikret beboerne sin rett til å bli i området.
Men så, i 2009, ble Rio de Janeiro tildelt OL i 2016. Dette ble begynnelsen på slutten for Vila Autódromo. Det ble bestemt at OL-parken skulle bygges like ved siden av Vila Autódromo, på stedet hvor Formel 1-banen lå. Den opprinnelige, offisielle planen var at bare noen få hus i Vila Autódromo skulle rives, nabolaget ellers skulle bestå.
Slik gikk det ikke. Myndighetene i Rio benyttet den unntakstilstanden som et slikt sportsarrangement fører med seg til å få gjennomført ulovlige utkastelser fra Vila Autódromo. Etter en dramatisk motstandskamp, klarte kun noen få å bli værende. De originale husene ble revet, og de gjenværende beboerne samlet i en liten gate. I dag er 20 små, identiske prosjektboliger alt som er igjen av det som en gang var et levende og mangfoldig nabolag.
De øvrige beboerne har etter varierende grad av press og tvang forlatt Vila Autódromo. Mange har blitt tildelt erstatningsbolig i kommunale prosjekt. Fra offisielt hold blir slike prosjekter beskrevet som å løfte fattige opp til middelklassens levestandard. Dette er imidlertid langt fra virkeligheten. Leilighetsbyggene ofte av dårlig kvalitet, forfaller fort og tilbyr et bomiljø preget av betong, asfalt og fravær av skygge. Enda mer alvorlig er tilstedeværelsen av paramilitær milits, som begrenser beboernes ytringsfrihet og gjør livet dyrere gjennom forskjellige utpressingsopplegg.
I filmen Dirty Games: Olympic Evictions in Rio de Janeiro følger vi beboerne gjennom de siste månedene opp mot OL, og i tiden etter. Da vi først kom til Vila Autódromo i 2015, ble vi møtt av noe som lignet på en krigssone. De fleste husene var allerede revet, og de gjenværende beboerne levde blant ruiner. Likevel valgte de å fortsette kampen for å bli boende. Dette må ses i lys av hvordan våre liv er nedfelt i steder, i nabolag og relasjoner, og hvor ødeleggende det er at dette sosiale landskapet tilintetgjøres. For dem som tapte kampen for å bli i Vila Autódromo, fortsetter den tunge jobben med å gjenoppbygge sine liv i all overskuelig framtid.
I Rio de Janeiro ble over 22 000 familier fordrevet fra sine hjem i årene før OL i 2016. De offisielle forklaringene på hvorfor familier fordrives er ofte er uklare eller misvisende. Likevel kan minst 4000 av disse tilfellene knyttes til Rios OL-forberedelser. Når status for Rios OL-arv skal gjøres opp, må den menneskelige lidelsen dette har forårsaket tas med.
Dirty Games: Olympic Evictions in Rio de Janeiro har premiere 7. september kl 19:00 på Café Sanaa, Kaigaten 22, Bergen.