TEGNING: SIRI DOKKEN

TEGNING: SIRI DOKKEN

Vis bildetekst
Foto:

Et viktig symbolsk håndslag

I dag for 25 år siden smalt tre tunge skudd gjennom høstfargene i Dagaliveien i Oslo. Siden har William Nygaard vært symbolet på det frie ord.

At Kripos tar ut tiltale mot dem som angivelig sto bak attentatet i Dagaliveien i Oslo i 1993, er en etterlengtet konkret innrømmelse fra påtalemyndigheten om at den daværende Aschehoug-forleggeren ble skutt fordi han gjorde jobben sin. Han ga ut en bok. Den fabulerende romanen «The Satanic Verses» fra forfatteren bak «Midnattsbarn» var riktignok ikke hvilken som helst bok. Dødsordren utstedt mot Salman Rushdie ble selve kilen i en voksende kløft mellom den vestlige definisjonen på ytringsfrihet og fundamentalistisk islamisme slik den ble praktisert av blant annet det iranske presteskapet. Før Valentinsdagen i 1989 da Irans åndelige leder ayatolla Khomeini med alt annet enn kjærlighet avsa dødsdommen over Rushdie, hadde den jevne nordmann knapt hørt ordet «fatwa».

Dagsavisen på lederplass: Rettferd for Nygaard

Saken fikk stor betydning for dialogen mellom Vesten og islam på tvers av de ofte uklare skillelinjene. Rushdie-saken var selvsagt ikke begynnelsen, men den ble en allmenn internasjonal øyeåpner lenge før jihadistisk terror skulle dominere mediebildet. Lenge før ytringer av skreven og visuell art skulle bli tolket som angrep på islam eller profeten Muhammed. Blant det siste teller vi i ettertid det brutale drapet på filmskaperen Theo van Gogh i Nederland, karikaturstriden i Danmark og Norge, og angrepet mot Charlie Hebdo i Paris.

Da William Nygaard ble livstruende skadd hadde han som forlagssjef i Aschehoug i over fire år stått i kampen for ytringsfrihet i Norge gjennom utgivelsen av «Sataniske vers». Parallelt hadde Rushdie-saken utløst blodige demonstrasjoner og preget norsk som internasjonal debatt. Ayatollaens dødsdom var ikke bare tomme ord. Den japanske oversetteren Hitoshi Igarashi ble likvidert i 1991. Før det igjen den belgiske mullaen Abdullah Ahdal fordi han forsvarte bokutgivelsen. Det er likevel lett å forstå at et terroranslag i Holmenkollen morgentimene 11. oktober 1993 kom som lyn fra klar himmel. Selv trodde Nygaard og vedkommende som ringte etter ambulanse at han hadde fått kraftige elektrisk støt fra mobiltelefonen i bilen. Det var også strøm han mumlet om da ambulansepersonell hentet ham, og først da han ble trillet inn på Ullevål sykehus ble det klart at William Nygaard var skutt. Da gikk alarmen, femti minutter etter at kulene fra en grovkalibret Dan Wesson-revolver traff sitt mål. Alle spor etter en gjerningsmann forsvant utenfor hageporten. Grenseovergangene ut av Norge skulle være åpne i mange timer ennå. Det var bare begynnelsen på en skandaløs rekke større og mindre feilvurderinger fra politiets side.

Thorvald Steen: Er det riktig at ingen sto opp for fatwaen?

Kjetil Bjørnstad: Kjære Thorvald Steen

Når Nygaard-saken har ridd den norske offentligheten som en mare i et kvart århundre, er det ikke minst på grunn av politietterforskernes blinde øye for det «alle» andre så fra første stund, at drapsforsøket var knyttet til «Sataniske vers». Og videre en åpenbar uvilje til å se sporet i retning Iran som har lyst blodrødt siden høstdagen for 25 år siden. Politiets daværende etterforskningsleder Leif A. Lier innrømmet i ettertid overfor NRK Brennpunkt at de ikke kjente til Nygaard eller «Sataniske vers» da attentatet skjedde, til tross for at boken i sin tid ble lansert under streng politibevoktning i Aschehougs lokaler. Tvert imot hadde politiet hendene fulle med kirkebranner og drap som følge av en helt annen slags «religionskrig».

Først fem år etter attentatet, etter at de hadde endevendt hele Nygaards private omgangskrets, konkluderte Oslo-politiet med at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers». De henla Nygaard-saken i 2007, og etter gjenopptakelsen i 2009 ble saken overført Kripos. I dag har de ikke noen holdepunkter for at det er noe annet enn «Sataniske vers» som er motivet. Det skulle ta altfor lang tid å nå den konklusjonen.

Siktelsen mot eventuelle gjerningsmenn kommer på overtid, men akkurat tidsnok til at Nygaard-saken likevel ikke blir strafferettslig foreldet. Terrorangrepet på norsk jord hadde et eneste formål: Å ramme det politiet i dag kaller «det trykte ords frihet» når de tar ut siktelser ikke bare for drapsforsøk, men for å sette «betydelige samfunnsinteresser i fare, eller som medvirker hertil», som det heter i straffelovens paragraf 99 a. Om det ikke fører til en endelig løsning på saken, er det likevel en sterk symbolsk seier for alt det William Nygaard har arbeidet med og for, ikke minst i de 25 årene som har gått siden skuddene. Han overlevde de livstruende skadene, han fortsatte sin forleggergjerning som en forsvarer ikke bare for Rushdie, men for det frie ord generelt, og han står i fremste rekke i skribent- og ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN. Hans arbeid er ikke blitt mindre viktig i en stadig mer polarisert verden hvor dissidenter og varslere forfølges, hvor journalister likvideres for sitt arbeid, hvor redaktører fengsles og forfattere og filmskapere som Oleg Sentsov blir idømt lange straffer på sviktende grunnlag. Slik blir siktelsen et viktig symbolsk håndslag til William Nygaard, som har vært det han selv beskjedent har kalt en liten soldat i det frie ords tjeneste. Det er også en offentlig håndsrekning til alle som jobber for at ytringsfriheten skal være en lovbeskyttet menneskerett.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!