Fredrik Fasting Torgersens prosessfullmektig Jan Tennøe har skrevet en sterk bok med tittelen «Torgersen-saken. Juks satt i system». Boken kommer med meget alvorlige anklager mot hele vårt rettssystem og har overbevisende dokumentasjon for at Torgersen sannsynligvis er uskyldig dømt for mordet på Rigmor i Skippergata i 1957.
Vi vet at justismord forekommer i selv de beste rettssystemer. Vi husker Liland-saken, Fritz Moen-sakene og bumerangsakene i Bergen. Felles for disse er at rettssikkerheten seiret til slutt. Gjenopptakelsekommisjonen ble opprettet som botemiddel mot nye justismord. Tennøe sannsynliggjør at kommisjonen ved to anledninger, i 2006 og 2010, har sviktet sin oppgave i Torgersen-saken. Tennøe gikk i mai 2011 til Oslo tingrett for å få kommisjonens avslag på begjæringene om gjenopptakelse erklært ugyldige. Tennøe er i boken pessimistisk med tanke på at rettssystemet skal rette opp sine tidligere feil. Han har foreløpig fått rett. 8. november 2013, fire dager før boken ble lansert, ble staten frikjent av Oslo tingrett, etter en summarisk behandling.
Tennøe setter nå sin lit til offentligheten og massemediene. Heller ikke det politiske miljø synes å interessere seg for saken, selv om stortingsrepresentant Per Sandberg, mens han var leder i justiskomiteen, uttalte offentlig at Torgersen har vært utsatt for et justismord. Jeg har tidligere vist at mediene kan utgjøre en forskjell både ved at de bidrar til at justismord opprettholdes for lenge, men at også til at uretten rettes opp. I bumerangsakene kritiserte Høyesterett i sin avgjørende kjennelse mediene for å spille på lag med maktmisbrukere i politi og domstoler. De hadde ikke utøvet det kritiske korrektiv man kan forvente av den fjerde statsmakt. I Torgersen-saken er det Tennøes påstand at Høyesterett er medansvarlig for at uretten består.
Tennøe sannsynliggjør at de tre avgjørende bevis i saken ikke holder (bitt i Rigmors bryst, barnål fra juletre på åstedet funnet i Torgersens dress og avføring fra offeret på Torgersens sko). I tillegg foreligger det flere motbevis som sannsynliggjør at Torgersen er uskyldig. Bare ett av vitnene hadde sett den antatte gjerningsmannens ansikt, og hun var sikker på det ikke var Torgersen, men en annen, navngitt, person. Det er dokumentert at bittet i Rigmors bryst ikke kan stamme fra Torgersen. Og det er dokumentert at avføringsbeviset er uten verdi. Selv Gjenopptakelseskommisjonen synes å mene at bittbeviset og avføringsbeviset som i 1958 ble ansett å være nær 100 prosent sikre, har mistet sin verdi. Høyesterett framholder i en kjennelse fra 2001 at barnålbeviset fortsatt knytter Torgersen til drapet, på tross av at de fleste ekspertvitner og vitenskapsmenn som har gått inn i saken har konkludert med at barnålene i Torgersens dress kan stamme fra hvilket som helst grantre.
En vanlig mekanisme i justismordsaker er at rettssystemet av prestisjegrunner ikke vil miste ansikt ved å innrømme feil. Dette synes også å gjelde i denne saken. Det som jeg først ble klar over etter å ha lest Tennøes bok, er at daværende statsadvokat og senere riksadvokat Dorenfeldt alt på et tidlig tidspunkt må ha skjønt at Torgersen var uskyldig, men la all sin makt og prestisje i å hindre at han ble frikjent. I 2001 nektet Høyesterett gjenopptakelse. Høyesterett skriver at det ikke er holdepunkter for at Dorenfeldt holdt dokumenter unna saken, enda Tennøe sannsynliggjør at det var nettopp det som skjedde. Dorenfeldt etterlot seg skriftlige bevis på at han på en straffbar måte hindret etterforskning som kunne vise at barnålbeviset var ugyldig. Torgersen kjøpte dressen av medfange Støleggen. Torgersen selv har alltid sagt at barnålene som ble funnet kunne stamme fra Støleggens flukt på rømmen i svenske skoger. Dorenfeldt hevdet at Støleggen ikke var å finne. Likevel viser et skriftlig notat fra ham at han stanset avhør av Støleggen, som han visste var i Drammen under meldeplikt. Dette lovbruddet er i seg selv et motiv for at Dorenfeldt resten av sine karriere (og hele levetid) gjorde alt som sto i hans makt for å hindre at saken skulle bli gjenopptatt.
Formålet med Gjenopptakelseskommisjonen er at den skal bestemme at saker skal kunne prøves på nytt hvis det er avdekket nye bevis som kan sette spørsmålstegn ved fellende dommer. Flere jurister, med professor Ståle Eskeland i spissen, har engasjert seg for å få saken gjenopptatt, men hittil forgjeves. En rekke vitenskapsmenn med medisinprofessor Per Brandtzæg i spissen, har gått gjennom bevisene i saken og vist at de ikke er holdbare. «Vitenskapen får uttale hva de vil», sa daværende leder av Gjenopptakelseskommisjonen til TV 2 etter kommisjonen hadde avslått gjenopptakelse 8. desember 2006. Jus over vitenskapelig sannhet, lukter det godt?
Tennøe mener at Høyesterett i 2012, i forbindelse med en mulig gjenopptakelse av Baneheia-saken, har feiltolket forarbeidene da retten enstemmig (11 dommere) bestemte at domstolene ikke har anledning til å underkjenne Gjenopptakelseskommisjonens vurdering av bevisene i en gjenopptakelsessak. Tennøe mener sågar at Høyesterett har gjort dette for å hindre at Høyesterett selv skal kunne gripe inn i Gjenopptakelseskommisjonens avslag i Torgersen-saken. En uhyrlig påstand, men tenk om den er sann?
Man trenger ikke være enig i at Torgersen er offer for et justismord for å se at han helt klart har krav på å få prøvd skyldspørsmålet i en ny rettssak. Alle norske redaktører bør sette seg inn saken. Saken ligger nå hos mediene. Domstolene og Gjenopptakelseskommisjonen synes å ha abdisert. Tennøe skriver med en råhet og et raseri som i seg selv er interessant. Han er ingen vanlig rabulist, men en advokat med møterett for Høyesterett. Han trekker selv paralleller til Dreyfus-saken. Den lille mann mot hele den juridiske elite. Torgersen ble 80 år 1. oktober 2014. Fortjener han ikke, etter å ha levd med drapsstemplet i pannen saken i nesten 60 år, en sjanse til å bli renvasket mens han lever?