Debatt

Et vanlig menneske?

«Vikardödaren». Det var det den svenske professoren kalte disse sinte, fortvilte elevene mine.

Bilde 1 av 2
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

De ligger i bunker foran meg. Tegninger, små dikt, fortellinger. Og så er det alle opplevelsene. Godt lagret i minnet. Opplevelser med så mange elever i så mange år fra så mange klasserom.

Hvilken yrkesutdanning ville jeg valgt i dag? Den samme som jeg valgte for fem tiår siden: Lærerutdanning. Utdanningsforbundet skriver at fra 2017 til 2018 økte søkertallet til grunnskolelærerutdanningen med 15 prosent. Årets søknadsfrist nærmer seg. Og jeg vil på det sterkeste anbefale dette yrket. Et yrke hvor det er viktig å kjenne hver enkelt elevs fortid for å kunne veilede i nåtid mot en fremtid der elevene skal bli voksne, «gangs menneske». Et arbeid hvor du i barns liv blir «den signifikante andre», altså en svært viktig person.

Som lærer skal man både danne og utdanne. I Dagsavisen Fremtiden 6. mars leser jeg at i Drammen kan vi få flere nye privatskoler. Slik jeg ser det, er dette bekymringsfullt. Søknadene gjelder en internasjonal skole og to kristne skoler. Jeg er spesielt bekymret for religiøse grunnskoler. Om kristne grunnskoler blir godkjent, må en selvfølgelig også godkjenne for eksempel muslimske grunnskoler. Er dette en utvikling vi ønsker i byen vår? I den offentlige fellesskolen møtes elever med ulike religiøse og etniske hjemmebakgrunner. Dette er viktig i integreringssammenheng. Vi må bli kjent med hverandre. Slik bygges nødvendige broer i en tid der rasisme og fremmedhat dessverre blomstrer.

Lørdag 16. februar presenterte Aftenposten en undersøkelse som tar for seg hvilke saker velgerne mener er viktigst når de skal gå til stemmeurnene i september. På toppen av lista er skole og utdanning. Det gleder et lærerhjerte. Og til deg som vurderer å søke lærerutdanning. Dette er min erfaring:

Du kan tenne en ild, gang på gang,
som rommer glede og håp og sang.
Et lite hode i dyp tenkefase,
hvor lærer-jeget ikke alltid skal mase.
Barna de skaper, historier lever.
Det males med ord, og noen de strever.
Men alle får ned noen spennende ord
som kan smake av regnvær og vårvarm jord.

Fortellinger fødes, et lite vidunder,
og dikteren sa det: «Eit ord er eit under.»
Som 12-åringen skrev:
Blomster gror og menneskene vokser
og stjernene lyser og himmelen er blå
og skyer er hvite
og vi er mange forskjellige farger.

Eller disse ordene, også fra en 12-åring:

Bølgen, bølgen. Stopp!
Ikke slå! Ikke skad Meg!
Du har ikke rett til å ta
andre bølger.
Hvorfor? For å bli stor?
Jeg vil ikke følge Deg.
Jeg vil bli stor
på min egen måte.
Ikke gjøre det vondt for andre.
Bare være meg selv.
Og tenke selv.

Slike skatter får vi i hendene. Men alt er selvfølgelig ikke rosenrødt. Så langt ifra! Og vi skal aldri glemme at i tillegg til kunnskapskompetanse, må vi lærere også beherske – og lære bort – relasjonskompetanse og refleksjonskompetanse.

Et minne kommer dalende. Om rasende 10-åringer. Jeg hadde vært syk noen dager. Over en rykende varm kopp kaffe på personalrommet noen minutter før det ringte inn, møtte jeg vikaren som hadde vært i klassen min. Han dumpet ned på stolen ved siden av meg. Uten antydning til noe smil. Og så fulgte en beskrivelse av barn og episoder som gjorde at jeg virkelig tvilte på om vi snakket om de samme elevene. Jeg fikk høre om ordbruk og oppførsel som gjorde meg ordløs. Rød i ansiktet med ustoppelig ordstrøm formidlet han lærermarerittet: Å miste kontrollen. Plutselig husket jeg begrepet fra en forelesning på lærerskolen: «Vikardödaren». Det var det den svenske professoren kalte disse sinte, fortvilte elevene mine. «Vikardödaren».

Jeg gikk inn i klasserommet for å høre deres ord. Og fikk høre om han mannen som ikke forstod noe. Han som sa at Roar måtte gjøre hele norskleksa om igjen fordi han hadde blandet små og store bokstaver. «Men du har jo sagt at vi har sånne forskjellige fotoapparater inni hodene våre og noen trenger å skrive masse før de husker åssen orda skrives og vi fortalte det til han vikaren og sa at Roar strever med små og store bokstaver, men han skjønte ingenting.»

Hoderystende mumling. Så kom det siste støtet. Ivrig viftet Marie med hånden. Med trykk på hvert ord kom konklusjonen: «Han vikaren skjønte ikke at han var lærer. Han trodde at han bare var et vanlig menneske!»

Mer fra: Debatt