Mandag kveld ble den tyske regjeringen reddet med et nødskrik. Det var en uenighet om en ganske uviktig og liten del av landets asylpolitikk som fikk Angela Merkels regjeringskoalisjon til å vakle. Innenriksminister Horst Seehofer kjempet for å kunne avvise asylsøkere som allerede er registrert i et annet land, direkte på den tyske grensen. Kompromisset ble lukkede transittsentre på grensen.
Verken Tyskland eller EU har et akutt migrasjonsproblem nå. Ankomsttallene er lavere enn på flere år. Men asylsystemet som kollapset i 2015 og som satte ett av EUs grunnprinsipper ut av spill – fri ferdsel over grensene, er fortsatt ikke fikset. Usikkerheten om hva som vil skje neste gang migrasjonen igjen tiltar, sørger for at flyktning- og asylpolitikk er det mest eksplosive temaet i europeisk politikk akkurat nå. At striden i Tyskland kunne fått hele regjeringen til å falle, bekrefter dette.
Kansler Angela Merkel kjemper for at EU i fellesskap skal ta ansvar for asylsøkerne. Hun har sterke motstandere. Ikke bare i egen regjering, men også i nabolandet Østerrike og lenger øst. I en tale til den tyske Bundestag i går advarer hun at håndteringen av innvandring til EU og på tvers av medlemslandene kan avgjøre om unionen overlever. Det er store ord, men de er ikke overdrevne. De midlertidige grensekontrollene som spratt opp over hele Europa under krisen i 2015 står flere steder fortsatt, deriblant i Tyskland, Danmark, Sverige og Norge. Fri ferdsel er ikke reelt i Europa i dag.
Mer alvorlig er flere av EUs løsninger på migrantkrisen i strid med grunnleggende verdier og menneskerettigheter. For å slippe å selv stå ansvarlig for bruddene, har EU outsourcet ansvaret til land som Tyrkia og Libya, i tillegg til flere afrikanske land uten fungerende rettsstater å snakke om. Derfor blir også Merkels advarsel hul. Som EUs klart mektigste leder, og sjefforhandler i Tyrkia-avtalen fra 2016, er hun i høyeste grad medansvarlig for uthulingen av felles verdier og rettsstatsprinsipper. Og dermed også nedrivingen av hva EU er og skal være.