Sikkerhetsrådets vedtak om bruk av militærmakt for vagt definerte formål i Libya er et sjansespill. Men det ville også alternativet vært, altså passivitet. Konstellasjonen som har jobbet fram resolusjonen er unik. USA leder ikke an på vestlig side. Isteden har Frankrike og Storbritannia, de gamle kolonimakter i Afrika og Midtøsten, stilt seg på en tilsynelatende høymoralsk lederhest. Til støtte for sitt intervenerende syn har de Den arabiske liga og i noe mindre eksplisitt forstand Den afrikanske union. Noen av landene i Den arabiske liga kan også være aktuelle militære bidragsytere, deriblant Saudi-Arabia, Emiratene, Jordan, Egypt og Qatar. I flere av disse landene undertrykkes samtidige folkelige protester med hard hånd. Saudi-Arabia har invadert Bahrain hvor demonstranter med tilsvarende krav som i Libya skytes og fengsles.
De fem landene som avsto fra å stemme i Sikkerhetsrådet er ikke hvem som helst. Brasil, India, Tyskland, Kina og Russland er stormakter på hver sine kontinenter. Kina begrunner sitt manglende veto med henvisning til ønskene fra Den arabiske liga og Den afrikanske union. Kinas ettergivenhet speiler også hvor mye som nå står på spill. De aller fleste av de etablerte brikkene på det geopolitiske kartet er kastet opp i luften som en følge revolusjonene og uroen i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er stor usikkerhet om utfallet og et ønske hos alle parter om å være på ”rett side av historien”. De områdene som preges av uroen sitter på betydelige energiressurser, og en rekke land ønsker å ha et godt forhold til de kreftene som til slutt ender opp som vinnere.
Men utfallet kan også bli utstrakt og langvarig kaos i hele regionen. Intervensjonen og undertrykkelsen i Bahrain har en regional dimensjon som kan intensivere konkurransen mellom Iran og Saudi-Arabia/USA. Dermed kan konflikten mellom sjia-dominerte og sunni-dominerte samfunnsgrupper tilspisse seg i Saudi-Arabia, Irak, Libanon, Jemen, Kuwait og Bahrain. De sekulært motiverte regimemotstanderne i Iran kan også finne oppmuntring i den militære intervensjonen som nå begynner i Libya. Det kan ikke utelukkes at opposisjonsgrupper i Aserbajdsjan og Sentral-Asia også lar seg inspirere. I Pakistan og Afghanistan har Vesten stilt seg på regimenes side og motstanden er dypt anti-vestlig og religiøs. Her vil man kunne tolke intervensjonen i Libya som nok et imperialistisk og undertrykkende utslag av vestlig dobbeltmoral og hykleri. Isaf gjennomfører nattlige raid og arrestasjoner av opposisjonelle afghanere i hundretall hver måned. Al-Qaida lurer fortsatt i kulissene.
Det er høyst uklart hva som utvikler seg på bakken i Libya etter at Frankrike & co. nå tyr til militærmakt. En de facto deling av landet er mulig og borgerkrigen kan bølge fram og tilbake i uker, måneder eller kanskje år. Opprørerne vil uansett være oppildnet og styrket. Kanskje er Gaddafi såpass svak at regimet ender med å falle i løpet av kort tid. For Sikkerhetsrådets resolusjon er såpass vag at de utenlandske militærstyrkene kan gå aktivt inn på bakken for å beseire de regimetro styrkene. Militære planer overlever sjelden den første kontakt med fienden.
Alles øyne bør ikke være på Libya alene. Dersom Iran og Saudi-Arabia/USA nå braker sammen i Den persiske gulf, vil oljeprisen stige ytterligere. Det vil skape inflasjon og økte matvarepriser verden over. Uroen vil dermed kunne spre seg videre på flere kontinenter. I vestlige land vil rentenivåene kunne øke betraktelig for å kontre inflasjon, noe som vil ramme både gjeldsbelastede stater, bedrifter og enkeltpersoner. Japans fornyede kapitalbehov bidrar i samme retning.
Den norske regjeringen har blitt beskyldt for fomling i spørsmålet om intervensjon i Libya. Men med tanke på de høyst usikre konsekvensene av en militær intervensjon, samt at uroen på ingen måte er begrenset til Libya, så er den avventende og tentative norske reaksjonen grunnleggende sett klok. I likhet med Tyskland ser regjeringen farene forbundet med å ta parti i nok en borgerkrig i den muslimske verden. Og er det som skjer i Libya strengt tatt det viktigste? For sterk assosiasjon med Frankrike, Storbritannia og Den arabiske liga i denne kinkige saken kan vise seg å svekke norsk sikkerhet. Gjerdet er ikke alltid et dårlig sted å sitte.