”Sjokoladekongen” Petro Porosjenko gikk til valg på at han skulle løse krisen i Ukraina ved å forhandle med separatistene øst i landet. Dagen etter at han var blitt valgt til president, intensiverte han den såkalte anti-terroroperasjonen i Øst-Ukraina, som i realiteten er en ren straffeoperasjon mot befolkningen i regionen etter at denne løsrev seg ved en folkeavstemning. Diverse byer i Øst-Ukraina fikk et par timers frist til å overgi seg, og da fristen var utløpt, begynte styrker som er lojale mot makthaverne i Kiev, å bombardere dem ved hjelp av artilleri og bombekastere.
Denne utviklingen minner skremmende om opptakten til krigen mellom Russland og Georgia i 2008. I august 2008 beordret den daværende georgiske presidenten, Mikheil Saakasjvili, som trodde at han hadde amerikansk støtte og kunne gjøre hva han ville, sine styrker til å bombe hovedstaden Tskhinvali og andre tettsteder i utbryterrepublikken Sør-Ossetia. Resultatet ble at Russland kom Sør-Ossetia til unnsetning, at Georgia ble tilføyd et knusende militært nederlag, og at Russland anerkjente Sør-Ossetia og Abkhasia (en annen utbryterrepublikk) som selvstendige stater.
Porosjenko gambler med Ukrainas eksistens som stat. Måten han opptrer på, tyder på at han ønsker å tilføye den russiske ledelsen et prestisjenederlag ved å gjennomføre noe som minner om etnisk rensning av den russiskvennlige befolkningen i Øst-Ukraina fremfor nesen til Putin. At dette kan fremtvinge en russisk militær intervensjon tar han tilsynelatende ikke hensyn til. Ei heller til at en ydmyket Putin, selv om det ikke skulle komme til en russisk militær intervensjon, vil gjøre sitt ytterste for å ødelegge Ukraina (ved å kreve en skyhøy gasspris, stenge det russiske markedet for ukrainske varer, oppmuntre intern uro eller lignende). At Putin har evnen og viljen til dette bør ingen tvile på.
Måten Porosjenko opptrer på, tyder ikke på at han lar seg styre av ukrainske interesser. Tvert imot virker det som om han, i likhet med den foregående kuppregjeringen i Kiev, er et redskap for amerikanerne, og at hans mål er å fremprovosere en konflikt med Russland. En slik konflikt vil kunne gjøre det mulig for amerikanerne å presse Tyskland og EU til å innføre sanksjoner mot Russland, noe som vil skade både Europa og Russland og befeste USAs globale herredømme.
Det eneste som vil kunne forhindre en ytterligere oppløsning av Ukraina og en ny kald krig, er at det finnes europeiske politikere som skjønner at dette ville være en katastrofe for Europa, og som er sterke nok til å stå opp mot Washington og tvinge Porosjenko til å innlede forhandlinger om en føderalisering av Ukraina. Bare en føderalisering, med svært vidtgående selvstyre for regionene, vil kunne redde Ukraina.
Dessverre virker det ikke som om Børge Brende og den norske utenriksledelsen vil stå opp for Europa og freden. Med sin ukritiske støtte til Kiev-regimets aggresjon og provokasjoner fremtrer de tvert imot som det rene haleheng til amerikanerne og deres bestrebelser for å fremprovosere en konflikt mellom Tyskland, EU og Russland.
Trykket i Adresseavisen 3. juni 2014.