I Oslo har byrådet en visjon: en grønnere, varmere og mer skapende by med plass til alle. Den visjonen kan ikke vi politikere oppnå alene. Den blir virkelighet i møtene mellom innbyggerne i Oslo, mellom deg, meg og oss, og når vi i Oslo er et fellesskap der det er plass til alle. Der vi viser raushet og bidrar til å gjøre hverandre trygge. I 2018 har Verdensdagen for psykisk helse raushet som tema. Det henger godt sammen med byrådets politikk. Vi har et felles mål.
I fjor ble det født nesten 10 000 barn i Oslo. 10 000 små liv som skal gis trygghet, kjærlighet, et hjem, omsorg. Små liv som er helt avhengige av sine nærmeste og av fellesskapet rundt.
Den spede begynnelsen er overveldende. Men den er også full av muligheter. For helt fra vi blir født, tar vi til oss og lærer hvordan vi møter og lever livet. Og livet er fullt av humper, dumper, gleder og sorger. Derfor må vi lære oss å takle motgang, like fullt som vi må lære hvordan tar med oss medgang. Vi må lære oss at et smil ofte gir et smil tilbake, at åpenhet avler åpenhet og at rause holdninger gir rause fellesskap. Alt hører livet til.
At tema for årets verdensdag er raushet setter en god tone og sender et viktig budskap i alle de 150 landene som i dag marker denne dagen. Markeringen er viktig for vi vet at ca. 50 prosent av befolkningen opplever en psykisk lidelse i løpet av livet. De strever i så stor grad at det går utover hvordan de fungerer i hverdagen. 260 000 barn har foresatte med så store problemer at det går utover omsorgen. 70 000 barn og unge har psykiske lidelser som krever behandling. Tallene forteller mye om hvor viktig det er at vi lykkes med arbeidet for en god psykisk helse. Ikke minst viser de at forebygging og mestringsarbeid vil ha store positive folkehelsekonsegevinster hvis vi lykkes.
Derfor har byrådet startet arbeidet med å lage en ny strategi for psykisk helse som skal gi en bedre og mer tilgjengelig tjeneste – for alle. Unge som gamle. Vi er ambisiøse, og mener at alle i Oslo skal ha mulighet til å leve frie og meningsfulle liv. Uavhengig av alder, bosted og helse, skal alle innbyggere oppleve mestring og trygghet.
For vi kan bli bedre, på mange områder. Både som kommune og som medmennesker. Ung i Oslo-undersøkelsen fra 2018 forteller oss det. Peder Kjøs på NRK forteller det samme, Else Kåss Furuset, som i dag mottar Åpenhetsprisen, viser det, Folkehelseinstituttet og ulike organisasjoner bekrefter sannhetene. Det samme bildet tegnes igjen og igjen. Vi blir syke av press og stress, for mange faller utenfor, for mange er ensomme og for mange vokser opp i familier der ting ikke er helt som de skal.
I dag har det blitt sånn at et av livets tabuer er å ikke takle selve livet. Vi ser tegn på at dette særlig gjelder de unge. Å lykkes med skole, trening, utseende, venner og familie skaper selvpålagt og samfunnspålagt press som gjør mange syke. Og hva er dette et tegn på? Er vi blitt for lite rause? Krever vi mer enn hva vi naturlig kan forvente av folk, av livet?
Det er ikke bare viktig at vi som medmennesker er rause med hverandre, vi som kommune må være rause. Vi må åpne dørene, og gjøre ting enkelt og trygt. Lytte og spørre «hva som er viktig for deg». Kommunen må tilby lett tilgjengelig hjelp og god informasjon om hjelpetiltak. Slike tilbud må være innrettet på en måte som gjør at det oppleves som naturlig og trygt for alle å ta kontakt. Selv små tiltak kan gjøre store forskjeller.
Helsesista på snapchat, Psyktgodvenn på instagram, en åpen dør til skolehelsetjenesten og Ung Arena er eksempler på hvordan vi kan nå ut, nå frem uten høye terskler og henvisningsregimer. Vi må ha lignende tilgjengelige tilbud for voksne – og kanskje spesielt for eldre. De blir dessverre ofte glemt i diskusjonen om psykisk helse. Det kan vi ikke tillate oss, for er det noen som bærer på mange historier og livserfaringer av ulik karakter, så er det de av oss som har levd lengst.
Ensomheten er vondt, spesielt dersom du ikke selv har valgt å være alene. Derfor er det alvorlig når flere enn hver femte av oss føler seg ensom. Hele 70 000 nordmenn sier at de ikke har nære fortrolige eller venner de kan vende seg til når de trenger noen å snakke med.
Forskjellen i opplevd ensomhet øker med økende alder. Vel tre av ti personer er ensomme blant eldre over 80 år, mot nær to av ti blant yngre mennesker over 30 år. At antall ensomme over år har økt skyldes nok noe av at samfunnet har endret seg, og nettverk som familie og nabolag ikke nødvendigvis trygger tilværelsen på samme måte som før.
Ofte er det er vanskelig for andre å se at du er ensom, og det er ikke lett å fortelle omgivelsene om det heller. Ensomhet er ingen psykisk lidelse, men det kan utvikle seg til det. For opplevelsen av tilhørighet og det å være trygg på egen identitet, er grunnleggende for vår psykiske helse. Vi vet at ensomhet, isolasjon og mangel på nettverk og tilhørighet er faktorer som både forårsakes av, leder til, opprettholder og forsterker psykiske problemer.
For at Oslo skal bli en varmere, inkluderende by med plass til alle, er vi avhengige av innbyggernes deltakelse og raushet. De som står utenfor må inkluderes. Her har vi alle et ansvar. Vi trenger klassekamerater, treningskompiser, en spisevenn, et smil på vei inn i en butikk og et klapp på skulderen eller en klem når noe butter.
Vi har alle en psykisk helse, og den må vi ta vare på. Like viktig som å pleie et gnagsår, en sliten menisk eller en hjertefeil, er det å sørge for at du finner noen å snakke med når stresset øker og mørket kommer, at angsten ikke tar overhånd, at en depresjon ikke skygger for fremtiden. Stigma og myter må bekjempes og rausheten må få ta overhånd.
Ved å vise raushet for naboer, venner, han rare på gaten du ikke kjenner, for den stille jenta på trikken, den eldre mannen på benken - så bygger vi relasjoner, trygghet og fellesskap der det er plass til alle. Vi lager ikke skiller mellom oss og dem. Vi lager et stort vi, der alle skal med.