Et av paradoksene i norsk politikk, er den støtten Fremskrittspartiet (FrP) får i valg og på meningsmålinger (mellom 12 og 20 %) fra folk som har relativt lave inntekter og liten formue, og som burde stemme sosialistisk eller sosialdemokratisk. Innvandringspolitikken er naturligvis hovedårsaken, men FrP er som kjent ikke bare partiet for en restriktiv innvandringspolitikk, men også partiet for en bakstreversk faglig og økonomisk politikk – som ikke er i samsvar med interessene til folk flest. Hvordan i all verden kan en stor del av de norske lønnstakerne støtte et parti som konsekvent bruker alle krefter på å undergrave interessene til de brede lag av befolkningen?
Jeg skal ikke prøve å besvare spørsmålet her, men bare konstatere at Norge åpenbart trenger et nytt venstreorientert parti. Programmet burde ha en ny arbeidsmarkedspolitikk som første punkt, inkludert en restriktiv innvandringspolitikk. Restriksjonene burde for det første gjelde arbeidssøkere fra Europa som norsk arbeidsliv dessverre bruker for å undergrave fagbevegelsens forsvarsarbeid for den norske modellen. Og for det andre burde også muslimske invandrerer fra Midt-Østen og Afrika i stor grad stanses. Deler av FrPs program har nyttige synspunkter man kan lære av, og i noen grad kan også Human Right Service og Hege Storhaug gi innsikt i hvor destruktivt islam fungerer, politisk og juridisk.
Når det gjelder økonomisk politikk og velferdspolitikk, burde et slikt nytt parti være en mellomting mellom Rødt, SV og Ap – og bygge på analysene til Tromas Piketty. Partiet burde problematisere både kriminell og ikke-kriminell arbeidsinnvandring til Norge, og sikre at det blir satt en stopper både for EUs frie flyt av arbeidskraft fra Europa (bl.a. Schengen-samarbeidet), og forhistoriske muslimske forestillinger og praksis - en sterkt underkommunisert pest som er i ferd med å spre seg i Norge.
Et slikt venstreorientert parti burde i tillegg ha synspunkter på en del andre områder der partiene på Stortinget roter mest, bl.a. når det gjelder fiskeripolitikk og landbrukspolitikk. Og ikke minst trenger vi en klima- og energipolitikk som støtter en del av i FNs klimatiltak, men som verken aksepterer miljøpartienes meningsløse symbolpolitikk eller EU-partienes frie-flyt-politikk for de norske energiressursene.
Sjansene for å få dannet et slikt venstreorientert parti er naturligvis mikroskopiske. Men det forhindrer ikke at det kan være fornuftig å fremme idéen om et nytt Nei il EU-parti i Norge.