17-02-2014

Et nytt blikk på Norges historie

1814-2014: Vår historie er også historien om en stat som ikke har beskyttet svake individer og folkegrupper.

Innlegget er skrevet sammen med Thomas Vestgården.

Aas og Vestgården er forfattere av boka «Skammens historie: Den norske stats mørke sider gjennom 200 år»

Vi er to debutforfattere med et nytt og kritisk blikk på Norges historie. Grunnloven og den moderne norske staten fyller snart 200 år. I jubelropene rundt 17. mai og feiringen av grunnloven, inviterer vi til kritisk ettertanke. For også vi har en mørk og dyster fortid. Den innebærer blant annet etnisk forfølgelse, offentlige henrettelser, lobotomering, tvangssterilisering, og fornorskning. Den norske statens historie er også en historie om en stat som til tider har spilt fallitt når det gjaldt å beskytte svake individer og folkegrupper.

Vi har savnet et kritisk og systematisk søkelys mot drivkreftene bak den norske statens mørke historie. Når vi nå i 2014 skal feire oss selv og det norske fellesskapet, er det viktig å ikke glemme dem som historisk sett har vært utelatt fra dette fellesskapet.

Den norske nasjonalismen har virket samlende og positiv for de som har blitt omfattet av den; vi feirer 17. mai med stor iver og dyrker en felles kultur og historieforståelse. På den andre siden er derimot også nasjonalismen farlig og splittende for de som faller utenfor dette fellesskapet. Dette gjaldt ikke minst de nasjonale minoritetene som taterne, samene, kvenene, skogfinnene og jødene, som ble utsatt for drastiske tvangs- og fornorskningstiltak. De ble sett på som laverestående, og ble i mange tilfeller nektet det samme menneskeverdet som resten av befolkningen.

Tilfellene og eksemplene er for mange til å nevne dem alle, så vi skal nøye oss med et par: I 1905 gravde Johan Brun opp og kjøpte samiske skjeletter for å underbygge en forskning med klare maktpolitiske dimensjoner. Prisen på skjelettene var fem kroner stykket. Tatere ble fratatt sine barn, tvangsflyttet til Svanviken arbeidskoloni, eller i noen tilfeller tvangsinnlagt til Gaustad psykiatriske som «åndssvake». Til denne dag nekter norske myndigheter å si hvem som ligger begravet i massegraven under «Skammens stein» på Ris kirkegård. Jødene på sin side ble deportert til gasskamrene i stort antall under krigen, mens ingen i det norske politiet - hvor mange var medvirkende - ble dømt for dette da freden kom. Rettssaken mot politiinspektør Knut Rød står som et absolutt nullpunkt i den norske rettsstatens historie.

Det er åpenbart at det ikke alltid har vært lett å skille seg ut i Norge. Retten til å være annerledes er således et forholdsvis nytt fenomen. I tillegg til de ovennevnte gruppene ble derfor også enkeltindivider utsatt for overgrep og tvang, og det som vi i dag vil kalle menneskerettighetsbrudd. Homofile ble utsatt for tvang, fanger ble utsatt for fysisk og psykisk tortur og forfattere som Jens Bjørneboe fikk bøkene sine forbudt og beslaglagt - stikk i strid med Grunnlovens løfter om ytringsfrihet.

I vårt ønske om å forstå mønstrene i overgrepene har vi plassert dem i tre overordnede kategorier. Den første er aktive statlige overgrep - altså hvor staten aktivt har gått inn for å henrette, torturere, tvangsfornorske eller sensurere enkeltindivider eller grupper. Motivene bak dette har i mange tilfeller vært en renhetslengsel; en lengsel etter et etnisk, kulturelt og religiøst homogent samfunn. Avvikene har vært et horn i siden på staten, og overgrepene har blitt kamuflert som hjelpetiltak. De som var annerledes og avvikende ble automatisk sett på som mindreverdig.

Den andre kategorien overgrep har vi valgt å kalle unnlatelsessynder; altså hvor staten burde ha grepet inn for å stanse overgrep, men lot være å gjøre det. Etter moderne menneskerettighetstenkning har staten plikt til å gripe inn for å beskytte enkeltmennesker mot overgrep fra andre. Her kan man for eksempel nevne tyskerjentene etter krigen, eller de såkalte tyskerbarna.

Det finnes også tilfeller der staten ikke visste at det forekom overgrep, men med rimelighet burde ha undersøkt. Winston Churchill spurte en gang fire essensielle spørsmål i sin berømte «Knowledge audit»: Hvorfor visste jeg ikke? Hvorfor visste ikke rådgiverne mine det? Hvorfor ble jeg ikke fortalt? Og hvorfor spurte jeg ikke? Disse spørsmålene må leve videre for å forhindre overgrep. Vi har en plikt til å vite hva som foregår på norske barnehjem, eller bak lukkede dører i psykiatrien og kriminalomsorgen.

Den siste kategorien overgrep er interessebaserte. Profitt og personlig vinning har vært motivet bak handlingene. Her kan man nevne Norges deltakelse i Vietnamkrigen med båter og sjøfolk, salg av napalm til USA og tungtvann til Israel. Dette er handlinger som har bidratt til en mer brutal verden.

«Skammens historie: Den norske stats mørke sider gjennom 200 år» er ikke for sarte sjeler. Den er en ærlig bok, for dem som har mage til den slags. Vi slutter oss til Jens Bjørneboes ord; «Umoralsk, skadelig og nedbrytende er den litteratur som dysser oss i søvn; skadelig og farlig er en litteratur som virker sløvende og fordummende. Nedbrytende og destruktiv er all harmløs litteratur.»


Internasjonalen Arne Strand Radikale Røster Redaksjonens utvalgte innlegg Perspektiv Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag. Blåmandag Grønn hverdag Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag. Ille til mote Anders Heger Diskuter nå Hege Ulstein Espen S. H. Rusdal Ivar A. Iversen Utvalgte innlegg Reidar Sollie Halvor Finess Tretvoll Henvisning 1 Henvisning 2 Cancun Til Dagsavisen.no Refleks Selvbilder Global Voldtekt Dagens leder

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!