Et moralsk sammenbrudd

Siste halvår har det kommet færre flyktninger til Norge enn siden 90-tallet. Ikke fordi færre flykter, eller prøver på det, men fordi de fleste blir stoppet på vei inn i Europa – og om de klarer å komme til Italia, blir de stort sett hindret fra å bevege seg videre. Høyreekstreme grupper angriper skipene til Leger uten grenser og andre i Middelhavet, skip som er der for å hjelpe flyktninger som er i ferd med å drukne. Tusener rakk aldri å bli reddet, men har allerede druknet. Regjeringens svar, så langt det går an å se gjennom utspillene i media, er ikke å fordømme de høyreekstreme som bidrar til flere dødsfall, og tilby ekstra støtte og beskyttelse til Leger uten grenser. I stedet ser vi at Listhaug vil å tvinge enda flere skip tilbake til der folk flykter fra. Det skapes en aksept for å snu moralen opp ned, i forsvaret for at vi ikke skal trenge å bry oss. Det er livredderne som blir syndebukkene og anklages for å være skyld i flyktningstrømmen.

Det er veldig bekvemt å snakke om kyniske menneskesmuglere, for slik sett frita oss for ansvar, og få det til å fremstå som moralsk høyverdig å kjempe mot dem. Men det er ingen tegn til at regjeringen i stedet åpner andre kanaler som folk kan bruke for å flykte uten være prisgitt menneskesmuglere. Vi ser heller ikke at Norge trår til og sier at vi skal avlaste Italia, nå som de tar imot langt flere flyktninger enn de har kapasitet til. Nå som vi har tomme og halvtomme mottak over hele Norge – et apparat som nå er i ferd med å bygges ned igjen. Om det virkelig var slik at man virkelig vil hjelpe, men bare ikke via menneskesmuglere, så er det bare å si ja til å ta imot noen tusen ekstra via FN eller på andre passende måter. Men det var nok aldri noen hovedsak. Hovedsaken er tydeligvis å hindre flest mulig flyktninger fra å klare å rømme, eller i hvert fall å hindre dem fra å nå hit, enten de dør eller ikke. Vi gjør Europa om til en festning. Det kan se ut som vi forsøker å forsvare vår velstand ved å skape en ny form for apartheid.

Dette er ikke bare inhumant, og et angrep på flyktninginstituttet som vi i Norge mange ganger har benyttet, og for alt vi vet også vil være avhengig av senere. Vi har også hatt store utvandringsbølger, på grunn av nød og få muligheter. Uansett er det å skape Norge og Europa om til festning neppe særlig smart i lengden, hvis målet er å bidra til å skape en verden med mer stabilitet, som jo må inkludere større grad både av bærekraftighet og rettferdighet.

Hvis man derimot ikke har noe slik ønske, men synes det er greit med en verden med stadig mer klima- og miljøødeleggelser, men også terrorisme og borgerkrig og flyktningkatastrofer, så er det kanskje rasjonelt å la ting utvikle seg som i dag, og fokusere på grensekontroll, og at vi med vår rikdom og som del i økonomiske og militære allianser skal klare å beholde vår velstand, i hvert fall en god del år til, selv om resten av verden står i fare for å bli stadig mer destabilisert. Så skaper vi likevel en verden med stadig mer utrygghet for våre egne barn og barnebarn, og hvor de kanskje må bruke stadig mer ressurser på politi- og militærmakt.

Det er ellers rart med det: særlig for dem som mener at en av Norges største utfordringer er flyktninger og innvandrere og at det skal true norsk kultur, burde det være særlig viktig å ha klima- og miljøutfordringene høyt på dagsorden. Og helst også spørsmål knyttet til etisk handel, skatteparadis og global rettferdighet. For om vi gjør alt i vår makt for å hindre ødeleggende klimaendringer, og ellers stadig voksende global ulikhet og ustabilitet, vil vi bidra til at færre trenger å flykte fra krig og nød. Dermed overlater vi en tryggere verden til barna våre, slik at sjansen er større for at de får oppleve tilsvarende valgfrihet og velferd som oss. Med politikken den blåblå regjeringen fører, dessverre støttet av stortingsflertallet, er det dessverre grunn til å tro at vi mest av alt skyver problemene foran oss og lar andre ta kostnaden for vårt overforbruk og korte perspektiv. Kanskje kan mange av oss som er godt etablerte i dag ha en slags nytte av en politikk som forverrer utfordringene for resten av verden, og destabiliserer den, og som overlater til neste generasjon å rydde opp. Men kan vi da se våre barn og barnebarn i øynene om ti eller tyve år? Synes vi det er greit å si til dem at vi tenkte mest på oss selv, så vi overlot til dem å rydde opp? Eller kanskje vi heller bør si at ja, vi må faktisk ha en politikk som tar utgangspunkt i det Jorden produserer og absorberer av vårt forbruk i løpet av et år, og så må vi skape en verden som har et visst minimum av rettferdighet, slik at vi også kan håpe på en viss stabilitet og trygghet i årene som kommer. Og at vi ser at det ikke er flyktningene som er vårt største problem, men at flyktninger er et symptom på at det finnes større problemer i verden. Slik at det hjelper lite å stenge grenser, om vi ikke tar fatt på det. Så kan vi gjerne diskutere hva som er den beste måten, men skylapper vil i hvert fall gjøre det verre.

Frp er pådriver for denne politikken, men Høyre er seniorpartner i regjeringen som fører den. Og Venstre og KrF mener foreløpig at denne regjeringen er den beste til å fremme sin politikk. Dem om det. Disse tingene er uansett blant årsakene til at Miljøpartiet De Grønne i hvert fall ikke kan støtte noen regjering som inkluderer Frp. Ikke at vi har noen illusjoner når det gjelder Høyre og Ap heller, men det vil i hvert fall ha betydning om de største partiene trekkes mot mer egoisme og kortsiktighet, eller om de trekkes mot langsiktighet og større helhetstenkning. Så får heller velgerne avgjøre om vi fortsatt skal arbeide for en bedre fremtid, eller om vi skal akseptere den blåblå regjeringens mer kortsiktige satsing på velstand og velgere nå, og så at det bare får stå sin prøve med resten av verden og neste generasjons trygghet og velferd.