Det norske Stortinget er ikke blant landets mest endringsvillige organisasjoner. For å si det forsiktig. Det er på mange måter bra. En folkevalgt forsamling skal være solid, forutsigbar og gjenkjennelig. Men av og til blir det for rigid. Som for eksempel da Dagsavisen avslørte jukset med representantenes pensjoner for noen år siden. Det tok skrekkelig lang tid før nasjonalforsamlingen motstridende innså at ordningene med eksklusive gullpensjoner var overlevninger fra fortida. Da systemet til slutt ble endret slik at representantene fikk alderspensjon etter de samme reglene som de vedtar for folket som har valgt dem, var det lenge på overtid. Det er regelen – og ikke unntaket – at Stortinget endrer seg motstrebende og langsommelig. Også når det burde gått raskt og smidig.
Etter valget tidligere i høst skal Stortinget konstituere seg. Det handler ikke bare om å finne komitéledere og fordele disse vervene partiene mellom. Eller å krangle seg fram til at en mann som bare så vidt har flertallets tillit får lov til å fortsette som president, slik tilfellet var med Høyres Olemic Thommesen i år.
Akkurat nå står presidentskapet og de parlamentariske lederne midt oppe i en opprivende strid om Nobelkomiteen. Det ligger tjukke lag av ironi over at landets fremste politikere har kastet seg ut i en innbitt maktkamp om komiteens sammensetning der de samtidig hardnakket påstår at det viktigste målet for dem er å vise all verden at komiteen er uavhengig av politisk innflytelse og styring. Hadde man ment dette på alvor, burde Stortinget for lengst ha sørget for at utvelgelsen av nobelkomitémedlemmer ikke skjedde i et spill mellom de parlamentariske lederne – og ble fordelt etter styrkeforholdet partiene mellom etter valg. Årets Nobel-drama er et sjeldent godt eksempel på øvelsen «hør hva jeg sier, ikke se hva jeg gjør» i fri utfoldelse.
Enda mer alvorlig er det likevel at landets riksrevisor utnevnes på den samme hemmelighetsfulle måten – og som en brikke i et større spill om posisjoner, ytelser og gjenytelser. Dette, som er den viktigste kontrollfunksjonen i landet, er nemlig også et kort i kongekabalen som nå legges bak lukkede dører i Stortinget.
Høyre har et sterkt behov for å blidgjøre KrF og Venstre. Det er ikke bare-bare å være mindretallsregjering. Venstre har fått en utstrakt hånd ved at Abid Raja ble tildelt en av Høyres plasser i Stortinget presidentskap. Men hva med KrF? En plass i Nobelkomiteen til Kjell Magne Bondevik hadde jo vært noe. Ikke bare for KrF, forresten – underholdningsverdien i at Carl I. Hagen, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik skulle krangle seg fram til hvem som skal få fredsprisen kan knapt nok undervurderes. Kanskje man kunne laget en sitcom av det. Den kunne for eksempel hete «Tre menn som leker baby»
Spøk til side: Høyre hadde ingen plass i Nobelkomiteen de kunne gi bort. Da komitéleder Kaci Kullmann Five døde, rykket en vara fra Ap opp. Dermed har Høyre bare én plass igjen, mens Ap har tre. KrF måtte altså få noe annet. What to do?
Det er her jobben som riksrevisor kommer inn. Den posisjonen er det tidligere finansminister og Høyre-nestleder Per-Kristian Foss som har i dag. Dersom Høyre vraker ham, vil det være første gang en riksrevisor ikke får fornyet åremålet sitt. Og uansett hva motivet til Høyre er, vil det se svært, svært rart ut.
Riksrevisjonen har nettopp vært i en regelrett bakkekrig med Statsministerens kontor og Forsvarsdepartementet. Da en rapport avslørte manglende beredskap og kritisk dårlig objektsikring tidligere i år, prøvde regjeringen seg på en rekke krumspring for å hemmeligholde den alvorlige kritikken. Det hele endte med at Riksrevisjonen måtte skrive to rapporter – en hemmelig og en offentlig. Kontrollkomiteen på Stortinget måtte ha to behandlinger. Det ble gjort flere forsøk på å holde rapportene unna offentligheten.
Det er alvorlig at regjeringspartiet fjerner en brysom riksrevisor etter en sånn konflikt. Både statsminister Erna Solberg og Høyres parlamentariske leder Trond Helleland er nødt til å se og forstå at det svekker inntrykket av riksrevisorens uavhengighet, slik saken ser ut fra utsiden.
Anonyme Høyre-kilder har pekt på tre mulige KrF-ere som ny riksrevisor: Line Henriette Holten Hjemdal og Hans Olav Syversen står begge uten noe å gjøre etter at de tapte sine stortingsplasser på grunn av KrFs elendige valgresultat. Tidlige partileder Dagfinn Høybråten har også meldt sin interesse. For de to første vil det være et problem at de fortsatt har mange år igjen i politikken. Hittil har det vært sedvane at riksrevisoren er en retrettstilling, slik at den som har jobben ikke skjeler til framtidige bindinger når kontrolloppdraget utføres. Men saken om Hagen og nobelkomiteen har vist oss at prinsipper og sedvane ikke er så viktig når man skal belønne en avgått eller arbeidsløs politiker med et attraktivt verv.
Neste uke kommer sannsynligvis svaret på hvem som går av med seieren i den hemmelige dragkampen som foregår langt unna det åpne, demokratiske rommet. At nettopp ansettelsen av den som skal være regjeringens og forvaltningens viktigste kontrollør skjer fullstendig uten transparens – uten noen utlysning, uten noen offisiell søkeliste, uten at flere kandidater formelt intervjues, vurderes eller innstilles – er smått utrolig. Denne prosessen er overmoden for en – ja, revisjon.
Stortingspartiene bør finne andre metoder for å innynde seg hos hverandre eller belønne trofaste partnere. Denne høsten viser med all tydelighet at verken presidentskapet, nobelkomiteen eller riksrevisorjobben er spesielt egnet til dette pokerspillet: Vi kan faktisk ende opp med en stortingspresident som ikke gjør jobben sin, men som blir gjenvalgt, en riksrevisor som mister jobben etter å ha gjort nettopp det han skal, og et nobelkomitémedlem som skaper splid, bitterhet og tapt anseelse for Norges fremste internasjonale varemerke. Men kabalen går i det minste opp.