For et år siden bestemte jeg meg for å forsøke ut livet som selvstendig skribent, forfatter, konsulent, bokbader og møteleder. Det er en usikker tilværelse. Inntekten har gått ned. Pensjonssparingen er null. Men jeg lever og ånder. Og i prosessen har jeg lært om borgerlønn. Et økonomisk og sosialt grep som kanskje kan være neste trinn på den norske utviklingsstigen?
Under et møte jeg hadde gleden av å lede på Litteraturhuset snakket jeg med Evelyn Forget, professor i medisin ved Universitetet i Manitoba, Canada. Rundt 2011 begynte hun å studere pasientjournalene til innbyggerne i den lille byen Dauphin, i Manitoba. Der eksperimenterte delstaten mellom 1974 og 1979 med en form for borgerlønn, og ca 1000 familier fikk et fast beløp inn på konto hver måned.
Forget fant i sin studie ut at i denne perioden sank sykehusbesøkene med hele 8,5 prosent. Færre mennesker dro til sykehuset med arbeidsrelaterte skader og det var færre besøk på akuttmottak på grunn av vold i hjemmet. Det var også langt færre psykiatriske sykehusbesøk. Skolefrafallet sank. I dag vurderer canadiske myndigheter Forgets studier og om dette kan være noe å gå bredere ut med. I så fall, hva kan det spare staten for i helse og sosialutgifter?
Den norske arbeidslinja
En slik innfallsvinkel vinner ikke nødvendigvis lett gehør i den norske debatten. Det er ikke mange år siden vi fikk en perspektivmelding som vektlegger at alle skal i arbeid, vi skal jobbe mer og lenger og vi skal ha full sysselsetting. Det er fullt trøkk. Det er et system som krever konstant vekst, økt produksjon og økt ressursbruk for å opprettholde velferdsstaten.
Det er da interessant å bla i kildene og se at den gamle arbeiderpartikjempen Reiulf Steen i mai 2002 skrev et innlegg i Kommunal Rapport. Her viser han til at han allerede i 1999 foreslo å innføre en samfunnslønn som alle norske borgere skulle ha krav på, og at dette skulle komme som en erstatning for en stor del av dagens trygdeordninger.
Det er lenge siden og glemt av de fleste i Ap, vil jeg tro. Nå kommer nytenkningen fra andre land. I Sveits avholdes det en folkeavstemning i august i år om innføring av en nasjonal borgerlønn, og i byen Utrecht i Nederland blir det nå et pilotprosjekt med samme utgangspunkt. Den anerkjente britiske tenketanken The Royal Society for the Encouragement of Arts Manufactures and Commerce (RSA) kom i desember 2015 ut med en rapport hvor de går inn for borgerlønn. Det er et vektig innlegg i den britiske debatten.
En nødvendig livslinje for velferdsstaten?
Utgangspunktet for de mange initiativene vi nå ser er en uro for at dagens velferdssystem ikke skal klare seg. Vi ser det her hjemme også. Nav er stort, dyrt og tungrodd, sier kritikerne. Personlig har jeg aldri hatt noen direkte befatning med institusjonen. Men ansatte der utsettes for verbal, og endog fysisk, vold, leser vi i dagspressen. Frustrasjonen hos arbeidssøker eller trygdemottager er høy. Systemet blir ergo enda mer kontrollerende, for å oppdage snusk. Nødvendig, selvsagt, men mange føler ubehag ved slike kontrollregimer.
Borgerlønnsentusiastene sier at deres hovedmål er folk og at de må føle seg trygge, slik at de kan forfølge sine ulike ambisjoner og mål, samtidig som de ikke ligger andre til byrde. Men hvor mye skal en borgerlønn i så fall utgjøre? 2G er en størrelse som ofte brukes i den lille debatten her hjemme, dvs ca 170.000 kroner i året. Hvordan skal det innføres? Her er alle slags svar mulig. Det kan for eksempel introduseres trinnvis, slik at de under 25 og de over 55 sluses inn gradvis, og at andre goder reduseres samtidig.
Samfunnet er i ferd med å ta innover seg raske teknologiske endringer, automatisering, nye delingsmodeller, og en aldrende befolkning. Det mest attraktive med borgerlønnstanken, enten du er på høyre eller venstre side, er at det synes enkelt i forhold til dagens system. I dag, om du ønsker å jobbe, men har trygd av et eller annet slag, risikerer du fort å miste trygden straks du er over et visst lønnsnivå. Det virker tydeligvis som et anti-intensiv for flere. Det er det som kan kalles velferdsfella. Det ville vi unngå med en borgerlønn. Den er fast. Samtidig ville du ha sikkerheten av å ha nettopp en grunnlønn, om du ble sykere igjen. Du ville selvsagt skattes av det du tjener over grunnlønnen, men folk flest ville ønske seg mer enn bare 2 G.
Gitt at systemet ville være universelt, ville det være mindre mulighet til å svindle systemet. Det vil også styrke familiebånd, hevdes det, fordi ingen ville straffes av å bo i et rikere hushold.
Mer entreprenørskap
Dette systemet vil kanskje til og med øke sosialt entreprenørskap, noe en studie fra et slikt forsøksprosjekt i India viste (UNEP 2013). Like interessant er at det bedret helsenivået, utlignet gamle maktstrukturer og ga ikke minst jenter og kvinner nye muligheter.
En kritikk mot ideen er at folk får betalt for eventuelt bare «å ha fri». Men hva om fritidsaktivitetene dine blir mer verdifulle for samfunnet enn det arbeidet du gjør? Hva om det fører til at du tar deg av gamle slektninger eller andre nærmiljøoppgaver?
Det er mange dilemma, selvsagt. Skal en borgerlønn også gis til migranter? Og hva med kriminelle? En kan se for seg at migranter måtte ha et visst antall år i et land før de fikk godet. Kriminelle ville miste godet mens de sonet straffen.
Borgerlønn kan være et skritt på veien mot en mer relasjonsorientert samfunnsmodell. Men et slikt skritt fordrer at fagbevegelsen tar opp hansken. De må ikke føle at arbeidstagernes rettigheter er truet. Kanskje vi derfor bør gjøre som i Utrecht, dra i gang et forsøksprosjekt?
Personlig klarer jeg meg godt på liten inntekt, men har hverken båt eller hytte. Men jeg hadde følt meg tryggere med en sikker borgerlønn inn på konto hver måned. Lønna er ikke lykken. Men mer senkede skuldre og en intakt Moder Jord er det. Og mening i relasjoner. Verdighet og bærekraft; med borgerlønn som et virkemiddel?