Debatt

Et grønt skifte må svi

Grønn McDonalds-logo, bærekraftig bomull og selvdyrkede grønnsaker hjelper så lite.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det grønne skiftet har vært populært siden FN-toppmøtet i Rio i 2012, hvor konseptet «grønn økonomi» ble lansert. Grønn økonomi innebærer en omlegging av dagens økonomi slik at den blir miljømessig bærekraftig og klimavennlig. Inkluderende skal den også være, slik at både fattige i det globale Sør så vel som industriarbeidere i forurensende sektorer her hjemme, ikke skal gå tapende ut av den grønne omstillingen.

Lovnadene er enorme. Man skal løse tre store globale kriser med én løsning. Men hva betyr det når Equinor-sjefen proklamerer at han vil pumpe opp mer olje for å redde klimaet, eller når Yara hevder at kunstgjødsel er nøkkelen til å innføre klimasmart landbruk? Dette er eksempler på «grønnvasking» – det at produkter, tjenester og initiativer påklistres grønne merkelapper uten å i realiteten egentlig være så grønne og nyskapende. McDonalds' tradisjonsrike røde logo ble plutselig grønn og Coca-Cola lanserte en drikke med navnet «Life» og naturskjønn etikett. Du kan knapt kjøpe et produkt som ikke på en eller annen måte er merket «green», «bærekraftig» eller «planet» i dag. Hennes og Mauritz, for eksempel, reklamerer stort med bruken av bærekraftig bomull, men inviterer samtidig med jevne mellomrom til «shoppingfrokost» og kjøpefest med tilbud og rabatter. KLM har «sustainable flights» og Shell har «bærekraftig business».

Dette skjer fordi grønn økonomi er vagt og overlappende. Det er enkelt for et selskap selv å definere sin grønne omstilling. Og da blir det lett å gå seg vill i jungelen av grønne tiltak. Her får du derfor fire kategorier grønn økonomi, samt en forklaring på hvorfor tre av disse er en dårlig idé, og den fjerde ikke er innen rekkevidde.

Grønn vekst: Etter finanskrisen for ti år siden, kom regjeringer og aktører verden over frem til at når økonomien skal repareres, må den bli grønn. Man så sammenhengen mellom finanskrisen og klimakrisen, og introduserte «grønn vekst». Ikke bare skal en slik økonomisk omlegging gå smertefritt for seg, den skal også skape større økonomisk vekst enn i dag – samtidig som man redder klimaet. For godt til å være sant? Ja. Man kan nemlig ikke løse et problem med det som forårsaket problemet – nemlig vekst i seg selv. Næringslivet, som ifølge FN skal stå for hovedtyngden av de grønne investeringene som kreves, er heller ikke primært interessert i å redde verden – de er interessert i å redde økonomien. Man må ta stilling til selve kjernen i problemet – det økonomiske systemet i seg selv, med de produksjonssystemene og masseforbruket det ikke bare medfører, men er avhengig av for å overleve.

Det grønne skiftet: I motsetning til grønn veksts fokus på økonomi, fokuserer det grønne skiftet på en bærekraftig omlegging av eksisterende sektorer. Eksempler er bio-økonomi, renovasjon, fornybar energi og teknologisk entreprenørskap. En bedre utnyttelse av de ressursene vi har, er sentralt. Et annet element i det grønne skiftet, er skatter, avgifter og markedsbaserte instrumenter for å regulere miljøet. Norge befinner seg på flere lister over «green countries», på grunn av slike løsninger (se her og her). Dette er grønn økonomi i et nøtteskall – teknologi og markedet som selvregulerende løsning er i fokus – og nettopp derfor kan Norge trone på toppen av slike lister til tross for den store andelen av klimagassutslipp vi står for. Dette er en motsetning som skjuler de virkelige dilemmaene.

Naturvern i det globale Sør: I det globale Sør, derimot, handler grønn økonomi ofte om kontroll over naturressurser. Dette henger sammen med prissetting på økosystemtjenester og tanken om at man må verne jordas naturressurser. Avskoging er et alvorlig problem og tiltak er nødvendig, men det har i mange tilfeller vist seg at natur- og skogvern, som for eksempel REDD, har medført store problemer for lokalbefolkningen som blir utestengt fra nærområdene sine. I 2007 uttalte Jens Stoltenberg under FN-toppmøtet på Bali at «alle vet hvordan man ikke skal hugge ned et tre.» Senere ble det kommentert i Development Today at ja, det er omtrent like enkelt som «å ikke pumpe opp olje». Et annet eksempel er det norske skogselskapet Green Resources, som blant annet selger klimakvoter fra enorme skogområder i afrikanske land – medførende at lokalbefolkning rapporterer om utestengelser, manglende kompensasjon for tapt jord og hushold, og vold (se her, her og her). Dette er et selskap som mottar millioner av kroner i norsk støtte og er blitt bejublet som et godt eksempel på et grønt skifte i Sør. Det finnes utallige andre eksempler. Det hevdes at lokalsamfunn tjener på slike prosjekter i form av skoler, helsetjenester, jobber og modernisering. Men forskningen viser annerledes. De som tjener på slik kontroll over naturressurser, er investorer og nasjonale eliter, og de fattigste står igjen som taperne. Dette er det motsatte av inkluderende grønn økonomi.

Radikalt grønt skifte: Den fjerde og siste kategorien er muligens best beskrevet som en mot-diskurs til disse tre første. Her finner vi en mer radikal og folkelig bevegelse for å skape et grønt skifte. Oppblomstringen til Miljøpartiet De Grønne er et godt eksempel på dette folkelige ønsket om grønt skifte. Gjenbruk, delingsøkonomi, plastplukking og selvdyrkede grønnsaker er i vinden – og de fleste har i dag et bevisst forhold til sitt eget økologiske fotavtrykk. Tilknyttet denne kategorien finner vi også mer dyptgående bevegelser, som degrowth-bevegelsen, doughnut economics, og øko-landsbyer. Mange av ideene disse trendene er tuftet på, er gode og solidariske løsninger som går i strupen på mye av det som er representert i de tre ovennevnte retningene.

Men dessverre holder det ikke. På grunn av motsetningene i ønsket om å utvikle bærekraftige samfunn samtidig som sterkere krefter ønsker å opprettholde forbruket og veksten, kan et reelt grønt skifte ikke finne sted. Et grønt skifte vil svi – og kan derfor ikke finne sted uten at man forholder seg til spørsmål om global fordeling og produksjon, forbruksmønstre, ulikhet og makt.

Mer fra: Debatt