Kultur

Et farlig propagandamiddel

Platon, som overhode ikke var noen demokrat fryktet denne utviklingen og krevde umiddelbar stans. Sannhet var ingenting man kunne påvirke andre til. Det var ikke et spørsmål om den som talte best, men om den som hadde rett.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I en dialog skrevet av den greske filosofen Platon, kan vi lese om hans innstilling til et nytt massemedium som hadde begynt å få fotfeste i antikken. Den gamle filosofen var meget missfornøyd med den nye utviklingen, og krevde umiddelbar stans av dette livsfarlige nymotens påfunn. Filosofen hevdet at det nye mediet bare var egnet til propaganda og forføring av ungdommen. Dessuten var det skadelig på sjelen. I tradisjonell Platon-stil legger han ut sin kritikk, kamuflert i en fiktiv historie – en fortelling. Og den aktuelle historien tar utgangspunkt i fortellingen om den vise egyptiske kongen, og hans rådgivere Teuth. Kongen hadde fått presentert en rekke gaver fra hans andre rådgivere, og nå var det Teuths tur.

Teuth: " - Denne kunstform, min kjære konge, vil gjøre egypterne visere og forbedre deres hukommelse. Min oppfinnelse er en oppskrift for både hukommelsen og visdommen!"

Kongen: "- Teuth, min trofaste rådgiver! Det er en sak å lage en kunst, en annen å vurdere den som skadelig eller gagnende. Jeg er redd at du tar feil. Din kunst er det motsatte av hva du fremstiller den som. I selve verket har din oppfinnelse skapt forglemsel i sjelen til den som lært den."

Det nye massemediet Platon angriper er skriftspråket. Platon selv skriver bøker, men han har bevisst valgt dialogen som fremstillingsform, da den ligger nærmest samtalen. Han velger å illustrere sine poenger gjennom små filosofiske anekdoter, med den fiktive fortellingen som form. Skriftkunsten hadde eksistert i Hellas i et par hundre år, men bruken hadde tatt av de siste årene. Fra en begynnelse var skriftspråket egnet til å føre katalogisering av det minoiske palassamfunnets inventarer. Hver bokstav sto for et helt ord, og det var gjerne bare ord som sau, korn, slave, skip, sverd, spyd og hest som var representert gjennom dette alfabet. Dette skriftspråket er gått tapt for oss i dag, så eksakt hva de betyr er kun gjetting. Men i det mykenske palassamfunnet på fastland oppsto også et skriftspråk, som utseendemessig lignet på det eldre minoiske. Men bortsett fra dets utseendemessige likhet, fantes intet slektskap mellom de to. Betydningen til begge skrifttypene var lenge et mysterium inntil arkitekten og hobbylingvisten Michael Ventris klarte å knekke den mykenske språkkoden.

På Platons tid hadde skriftspråket begynt å få en annen status enn bare som katalogisering. Det ble skrevet ned skuespill og diktverk, som kan sies å ha vært antikkens propagandamaskineri. Profesjonelle taleskrivere ble også et fenomen, noe som var nyttig for dem som ville slå seg frem i politikken, eller ut av rettssalen. Lover hadde blitt kodifisert, det vil si nedskrevet, noe som muliggjorde like dommer for like saker. Platon, som overhode ikke var noen demokrat fryktet denne utviklingen og krevde umiddelbar stans. Sannhet var ingenting man kunne påvirke andre til. Det var ikke et spørsmål om den som talte best, men om den som hadde rett. Det tilnærmet sanne mente han, kunne man bare nå gjennom den filosofiske samtalen. Gjennom å lytte, diskutere og stille spørsmål kunne kanskje det sanne bli nærmet. Den statiske skriften, som verken kunne spørre eller bli spurt, ville alltid være en falsk avbildning av virkelighet, som tjente mer til å forvrenge enn opplyse.

Men hva ville Platon ment om internett? Hvilke deler av nettet ville han støttet? Hva ville den gamle filosofen ha ment om Wikipedia, You Tube, Facebook, eller Nye Meninger for den delen?

Mer fra: Kultur