For fem måneder siden vant National League for Democracy (NLD), ledet av Aung San Suu Kyi, 79 prosent av setene de kjempet om i Nasjonalforsamlingen. Selv etter at militæret inntok sine reserverte seter, sikret velgerne NLD regjeringsmakt og presidenten. Militæret hindret riktignok Aung San Suu Kyi å bli president, men Htin Kyaw er et godt alternativ. Personer som har stått i bresjen for demokrati, og har betalt en høy pris, inntar ledende politiske posisjoner. For Burmakomiteen var det en stor dag. I 25 år har vi samarbeidet med mange av de som nå er valgt inn i parlament og regjering. Vi støttet da de var forfulgt og fengslet, og vi var der da vestlige ledere valgte å hylle deres overgripere.
Burma er ikke et demokrati. Det er nå den vanskelige reisen begynner. I fem år har landet vært styrt av en regjering som ikke var demokratisk valgt, men innsatt av militæret. Den militære siden kontrollerte statsmaktene, de viktigste etermediene, med tre hundre tusen soldater i ryggen. Frie valg er et demokratisk fundament, men et bærekraftig demokrati krever god balanse mellom statsmaktene, og at sivile ledere står over de militære. Slik er det ikke i Burma. Militæret har enorm politisk, økonomisk og militær makt, og det er først nå det risikable, men helt nødvendige, arbeidet med å redusere militærets privilegier begynner. Det vil skape friksjoner. Dersom militæret velger samarbeid i respekt for velgernes ønsker er framtidsutsiktene lyse. I motsatt fall har de makt til å sabotere den nye regjeringen, og gå i retning av en mørk fortid. Militærets veivalg er like viktig for landets politiske fremtid som valget i november.
Militæret har vetorett mot endringer av en grunnlov de selv har forfattet. Militæret har reservert 25 prosent av plassene i parlamentet, og for å endre grunnloven kreves mer enn 75 prosent flertall. Grunnloven står i veien for både demokratisering og fred, og én mann, hærsjefen, sitter på nøkkelen til å la regjeringen løse mange av landets konflikter. Militæret har reservert ministerpost i tre av landets viktigste departementer: Innenriks, forsvar og grensesikkerhet. Alle statlige våpen, inkludert politistyrkene, er underlagt en militær minister, som også kontrollerer landets administrasjonssystem, ned til landsbynivå. Uten hærsjefens samtykke blir det ikke fred i de etniske delstatene, og det blir ingen bedring for rohingyamuslimene i Rakhine-staten. Slik sett vant NLD flertall i valget suverent, men er tvunget inn i en militær koalisjonsregjering. Å vekte forventinger og krav fra militæret, etniske minoriteters og velgerne er en balansegang på en knivsegg.
Dette fratar ikke NLD ansvaret for å definere en politikk som tar landet i riktig retning. Det aller viktigste for å lykkes med demokratisering er en bedre relasjon mellom sivile og militære ledere, hvor militærets privilegier gradvis reduseres. Dette krever et svært godt politisk lederskap fra Aung San Suu Kyi, kombinert med modige veivalg fra hærsjefens side. Å oppnå fred og slutt på militærets overgrep er første prioritet. Fred er naturligvis et mål i seg selv, samtidig som fred vil redusere militærets rolle i burmesisk politikk.
En politisk suksess i Burma vil ha enorme ringvirkninger, i Burma, i Asia, men også i en verden hvor demokratiske verdier utfordres. Norge viste en sterk vilje til å støtte Thein Seins ikke-valgte regjering. Regjeringen som onsdag tok over makten, ledes av politiske fanger som har ofret alt for demokratiet, og er for første gang på 50 år demokratisk valgt. De står sterkt hos folket, men står svakt hos militæret. I dette bildet bør Norge øke, ikke redusere, støtten for å bidra positivt til demokrati og fredsbygging. Sist gang velgerne bestemte hvem som skulle lede landet var i 1960. To år etter kuppet militæret makten. Det viktigste spørsmålet er hvordan vi kan redusere risikoen for at historien gjentar seg.