Det er all grunn til å gratulere Torstein Bjaaland med boka «Sabotøren», som handler om Per Røed, lederen av Milorg D-13s aksjonsgruppe Aks 13.000 i Oslo-området. Bjaaland er pensjonert lektor og har tidligere skrevet fagbøker og en roman. Han er Per Røeds svigersønn. Boka ble lansert i Norges Hjemmefrontmuseum 1. november.
Her får vi for første gang en gjennomgang av Aks. 13.000 store sabotasjevirksomhet i andre verdenskrigs sluttfase, fra september 1944 og ut krigen, da Milorg endelig fikk lov til å engasjere seg med sabotasjevirksomhet. Her kommer vi tett på aksjonslederen Per Røed og hans legendariske sjef Svein Blindheim. Sammen med en etter hvert ganske stor litteratur om Milorg i Oslo-området, har vi med denne boka fått komplettert bildet av hva som foregikk i Oslo når det gjaldt sabotasje. Forfatteren går gjennom aksjon for aksjon tett på Per Røed, og avslutter boka med et oppgjør med det spillet etter krigens slutt som endte med at nesten ingen ble dekorert, og som regjeringen velsignet igjen i 2017.
Les også: Helten bak dekknavnet «Jan»
Michelet-debatten: Tøv fra Hjemmefrontmuseet
Her må også sies noe om bokas kildebruk og metode. Forfatteren bygger særlig på kilder som er i Per Røeds families eie, likeledes et manuskript fra en annen Milorg-leder, Ole Borge. Dette er materiale som ikke er tilgjengelig for andre og derfor heller ikke kan vurderes av andre. Beskrivelsene av aksjonene, skildret skritt for skritt, av og til spennende og drivende, noen ganger kanskje for inngående, bringer forfatteren så tett på aktøren at man nesten kan få inntrykk av at han har vært til stede. Det har sikkert vært en nesten uoverkommelig jobb for Bjaaland å gå den tunge veien ved å granske kilder i Statspolitiets arkiv og andre arkiver fra okkupanten om de samme aksjonene. Hvis han hadde gjort det, så ville aksjonene og resultatene av dem kunne blitt vurdert mindre med «deltakerblikk» og mer med en historikers vitenskapsblikk, utenfra.
Men uansett hvordan dette nå er, så har vi her fått masse nytt materiale om sabotasjen. Ennå er ikke noe samlende faghistorisk skrevet om all sabotasje i Norge, som kan gi et komparativt overblikk ikke bare i forhold til andre grupper, men også i forhold til andre land. Det vil kunne være lærerikt. Den oppgaven venter fortsatt på sin forfatter.
Med alle sine detaljer, er denne boka likevel nokså spinkel når det gjelder andre sabotasjegrupper under krigen. Osvald- og Pelle-gruppa nevnes kort. Når det gjelder Osvald-gruppa, så sto den alene for langt det meste av sabotasje i landet inntil sommeren 1944, da Per Røeds Aks 13.000 startet. Her hadde det vært mye interessant stoff å sammenlikne. Men det ser ikke ut til at Bjaaland har satt seg inn i litteraturen om Osvald-gruppa og nevner heller ikke bøker som «Nødvendig innsats» på litteraturlista. Han nevner riktignok Tor Arne Barstads artikkel Sabotasjen i Oslo-området, men ikke hans mer inngående bok «Pellegruppa». Det er en vektig innvending, for Pelle-gruppa var i aktivitet samtidig med Aks 13.000 og med en vel så imponerende innsats, om enn i mindre målestokk. Bjaaland nevner heller ikke Per Helge Martinsens bok «Rød skygge over D-13», som i høyeste grad er relevant. Forfatteren kjenner ikke denne litteraturen og unngår derfor heller ikke en del dumme saksfeil.
Leste du denne? Det var ikke slik at alle på den ene siden var bare gode
Det leder oss over på kanskje den viktigste svakheten til boka. Den gir kun små innblikk i den store striden mellom tilhengerne av aktiv militær kamp og motstanderne av dette. Denne striden ligger overalt i bakgrunnen for alt som foregår, bevares. Men den behandles ikke. Derfor har han heller ikke fått med seg Kommunistpartiets sabotasjeprosjekt fra desember 1944 til ut krigen, nemlig Sabotørenes landsforbund, SLF, som også var aktive i samme område og samme tidsperiode som Aks. 13.000 og heller ikke Frode Færøys doktoravhandling «Fiende eller forbundsfelle» som tematiserer disse uenighetene. Dette er og blir en personlig bok om Per Røed, verken mer eller mindre, med den detaljkunnskap som et stort forstørrelsesglass gir, men også med de svakhetene som fører med et slikt innsnevret fokus.
Bjaaland avslutter sin bok med striden om dekorasjonene etter krigsslutt, med alle dens urettferdigheter. Her kommer forfatteren til sin rett med kritiske analyser av dokumenter, møter som fant sted og møter som ikke fant sted, under stram regi av tidligere Milorgleder, senere Ap-forsvarsminister Jens Christian Hauge. Vi blir ikke overrasket at Hauge er den store «Bösewitch» i denne delen av historien. Dette er den mest vitenskapelige og etterprøvbare delen av boka. Man sitter igjen med en bitter smak i munnen etter lesingen. Og ikke uten grunn. Bjaaland er ikke nådig mot Forsvarets historikerutvalg, som med støtte fra Hjemmefrontmuseet ennå i 2017 fulgte Hauges anbefaling fra 1945–1946 om å rette opp i den uretten som foregikk rett etter krigen når det gjaldt dekorasjoner.
Men Bjaaland kunne nevnt at historikerprosjektets militære historikere også hadde en faghistorisk og sivil referansegruppe, som mente helt andre ting enn Forsvaret. Referansegruppa satte fokuset på uretten som angikk langt flere enn Aks. 13.000s veteraner: De 219 falne fra kommunistiske motstandsgrupper som aldri fikk krigsmedaljen post mortem, likeledes de mange partisanene i Finnmark som heller ikke fikk den. Og at nordmenn som gikk i alliert tjeneste for ulike land ble forskjellsbehandlet på det skammeligste, for å nevne noe.
Tross slike mangler, som vi lett kan forstå når detaljene blir overveldende, så er dette et nyttig og nødvendig tilskudd til kunnskap om hva som foregikk i Oslo under krigen. Vi får håpe at forfatteren nå bruker sin energi til å kaste seg over Stay Behind-lederen og kommunistjegeren Per Røeds aktiviteter under den kalde krigen. Vi får også håpe at han sørger for at Per Røeds arkiv blir avlevert til arkivverket og blir tilgjengelig for andre.