5. juledag satte jeg meg på flyet til Paris. Ikke som turist, men for å møte de afghanske flyktningene som har bodd i Norge og som har flyktet videre til Paris for å unngå å bli sendt til Afghanistan. Flere av dem er såkalte «oktoberbarn».
Jeg har kontakt med mange av guttene på Facebook så jeg hadde sagt ifra at jeg kom. Jeg hadde på meg en lue med norsk flagg så det skulle være lett for de «norske» guttene å kjenne meg igjen.
Jeg dro direkte til den afghanske restauranten hvor mange av guttene samles.
Det tok ikke lang tid før tre gutter kom bort til meg og sa forsiktig «Hei». «Snakker dere norsk?» spør jeg. «Ja, vi snakker norsk.» smiler de.
Jeg ble med noen gutter dit hvor de bor i telt. Det var et sørgelig syn som møtte meg. Ved en T-banestasjon nede ved elva lå det en klynge med telt. «Her bor vi.» Jeg tenkte på hvor bra de hadde det i Norge, hvor de bodde på mottak, gikk på skole, sparket fotball og hadde masse venner. Alt de har nå er et telt og hverandre.
Flere av dem hadde ikke jakke og skoene var fillete og våte etter mye regnvær. Noen hadde fått skoene sine frastjålet.
Det gikk slag i slag med nye ansikter og nye inntrykk hele tiden. Jeg mistet etter hvert oversikten over hvor mange gutter jeg møtte, men jeg traff nok rundt 50 gutter som alle har vært i Norge. Jeg nådde ikke ut til alle selv om jeg prøvde, men guttene regner med at det er over 100 stykker der fra Norge.
Mange av dem bor fremdeles ute, og noen i mottak. Mottak er vel å overdrive. Noen bor i en gymsal med 1.400 mennesker, men de har i hvert fall tak over hodet.
Det er et veldig vanskelig system i Frankrike som vi sliter med å forstå. Noen venter i månedsvis før de får plass inne, andre kommer inn etter noen få dager. Noen blir dublinere (som betyr at de skal sendes tilbake til Norge, jfr Dublin-avtalen), andre ikke. Det virker som mye er vilkårlig og tilfeldig. Noen har bodd i telt i flere måneder. Mange av dem er syke etter å ha bodd ute.
Jeg kjøpte sko og klær til flere av dem med penger innsamlet fra Norge, andre fikk penger til å kjøpe det de trengte. Det var kaldt ute. Temperaturen lå på rundt 3 grader med regn og kald vind. Behovene var mange. Det var umulig å dekke alle behov, men jeg prøvde å dekke de viktigste. Nytt undertøy var vel så kjærkomment.
Jeg er veldig imponert over guttene, hvor modige og sterke de er, til tross for deres unge alder. Vi kan ikke engang forsøke å begripe alt de har vært gjennom. Mange har mistet familien sin, noen har sett familien bli drept, de har levd et liv i frykt og fattigdom, de har tatt seg til Norge alene, store deler av reisen til fots. Blant ville dyr og mennesker som ikke vil dem godt. Lange perioder uten mat og drikke. Det er en livsfarlig reise som ikke alle overlever. En gutt fortalte meg at han og flere andre hadde holdt seg fast i understellet på en lastebil fra Tyrkia til Bulgaria. Andre hadde gått.
De har brukt flere måneder på å komme til Norge. Men dessverre stoppet ikke reisen der.
Vi snakket en del om livet deres, og beskrivelsen som gikk igjen hele tiden av livet i Paris var «veldig vanskelig». Ikke bare er det vanskelig å bo ute og uten penger, men det er hele tiden usikkerhet rundt hva som skal skje med dem videre.
Det er også farlig for dem. De går aldri ute alene om kvelden. De fortalte at i forrige uke var det en afghaner på 21 år som ble knivdrept. Det er mye tyveri og de gjentok hele tiden at jeg måtte være forsiktig. Når jeg snakker om Afghanistan kan man nesten se at hårene reiser seg i nakken. Det er et tema som snakkes bort. Jeg får fort følelsen av at det er noe som ikke vil snakkes om.
Men de er alle enige i at selv om livet er vanskelig i Paris så er det mye bedre enn å bli sendt til Afghanistan.
Alle snakket veldig varmt om Norge og nordmenn. «Norske mennesker er så snille», gjentok de med kjærlighet i blikket. De lyste opp når de snakket om Norge, samtidig som man kunne se lengselen. De fortalte hvor mye de savner skolen, lærerne og vennene sine.
Alt som minnet om Norge fikk fram lengselen. En gutt stirra på lighteren min som det sto Rema1000 på mens han fortalte om de snille menneskene som jobba på butikken. «De gråt når jeg sa jeg skulle reise», fortalte han.
Det er ingen tvil om at de har veldig stor tilknytning til Norge. Og de er veldig norske. De fleste er yngre enn sønnen min, og tankene mine gikk ofte til ham. Tenk hvis min sønn var i en sånn situasjon.
Etter bare to år i Norge er de også veldig flinke til å snakke norsk. Det går i ulike dialekter. Noen snakker sørlandsk med skarre-r og noen snakker nordnorsk. Noen har flytta rundt på forskjellige mottak i Norges land 6–8 ganger.
«Vi snakker ofte norsk sammen så vi ikke skal glemme det», sa de.
Selv om livet er vanskelig smilte og lo vi veldig mye de dagene vi var sammen. Det har mange ganger overrasket meg som frivillig, at folk fremdeles klarer å smile og le uansett hvor vanskelig de har det.
«Vi er nødt til det», sa de. «Hvis vi slutter å smile kan vi ta livet av oss. Vi er nødt til å holde humøret oppe for ikke å bli gal.»
Men på bunnen ligger en stor sorg og fortvilelse. Og det er ikke alle som klarer å smile. Selv om de prøver, så når ikke smilet de tomme øynene.
De er også veldig flinke til å ta vare på hverandre. De har sånn omsorg for hverandre og passer på hverandre. De deler telt med hverandre, maten sin, penger, de deler alt. De er familie, for noen er det den eneste familien de har.
Det var rart å tenke på at noen av disse guttene kunne være de samme som jeg ga klær og mat på deres flukt til Europa når jeg var frivillig på Lesvos i 2015. Nå har de flyktet fra Norge.
På nyttårsaften var vi 35 stykker samlet på restauranten og spiste sammen. Etterpå dro vi til Eiffeltårnet blant tusenvis av andre mennesker.
De er utrolig takknemlige overfor nordmenn som fremdeles tenker på dem. Sammen ga vi guttene litt glede i en vanskelig hverdag. Og ikke minst har vi vist dem at vi ikke har glemt dem. Det ble for meg en nyttårsaften jeg aldri kommer til å glemme.
Det var med tungt hjerte og tårer i øynene at jeg forlot guttene i Paris den første dagen i det nye året. Det føltes veldig urettferdig at jeg kan sette meg på et fly og reise hjem mens de må være der i teltene sine og en usikker framtid.
«Ta vare på hverandre og fortsett å smile», sa jeg mens jeg prøvde å smile gjennom tårene.
«Dere kommer til å glemme oss», var det noen som sa.
Jeg lovte dem at vi aldri skal glemme dem. Selv om myndighetene har sviktet dem, skal vi aldri gjøre det.