Debatt

Ernas absurde teater

Erna Solberg har startet en debatt uten innhold, om en paragraf som ikke finnes, i en oppdiktet virkelighet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Politikk er egentlig alvor. På sitt fineste handler det om reelle konflikter og viktige spørsmål knyttet til hvilket samfunn vi vil ha, og hvordan vi kan leve best mulige liv sammen i lokale, nasjonale og globale fellesskap.

Men noen ganger blir politikk redusert til spill, spinn og taktikkeri. Det skjer som regel når politiske ledere er mer opptatt av makt enn hva de står for – når standpunkter blir brukt som strategiske posisjoner for å oppnå eller holde på makt. Denne måten å drive politikk på blir ekstra absurd når politikere er villige til å bryte sine egne prinsipper for å få makt – uten at de helt kan forklare hva de egentlig vil bruke makten til, utover å ha den.

Det er dette som nå skjer i Norges i regjering. For å prøve å forstå hva som skjer, må vi først finne svaret på spørsmålet som danner utgangspunktet for hele denne saken: Hva mener Solberg og co. om abortlovens paragraf 2c? Det er ingen enkel oppgave.

På grunn av regjeringens foretrukne kommunikasjonsstrategi, må vi ta i bruk et flerfeltsskjema for å finne ut hva den mener. Regjeringen består som kjent av tre partier pluss et fjerde på vei inn i den. Alle disse partiene har lov til å ha minst to meninger samtidig. En mening inne i regjeringen, og en i Stortinget. Hvis det blir for strengt, er det også mulig å ha en tredje mening utenfor både regjering og Storting. Det er i tillegg anledning til å ha to ulike meninger samtidig, både inne i regjeringen og i Stortinget. Til sammen kan dermed regjeringen mene 30 ulike ting om én og samme sak, samtidig.

Dagsavisen mener: Ikke rør abortloven

I spørsmålet om hvorvidt det er riktig å innskrenke kvinners rett til abort, stiller det seg slik: Høyre vil innskrenke abortloven i regjering, men de vil ikke si det høyt i Stortinget, selv om de var mot før. Deler av Høyre i regjering er dessuten stille om saken. Utenfor både Storting og regjering er de sterkt imot. Venstre var mot inne i regjeringen, men nå har de ingen kommentar. I Stortinget er de både mot og for å innskrenke abortloven. Utenfor Storting og regjering er de stille. Muligens fordi det ikke lenger er noe Venstre der ute, siden det som nå er igjen av partiet i sin helhet sitter i regjering og på Stortinget. Frp i regjering har også vært imot å røre abortloven, men har nå blitt stille. I Stortinget er de delvis mot, delvis har de ingen kommentar. Utenfor virker de ikke å være opptatt av saken. KrF vil innskrenke loven i Stortinget, men er foreløpig ikke i regjering. Utenfor er de for, men i varierende grad.

Når man summerer opp blir resultatet at regjeringen foreløpig ikke har noen kommentar til sitt eget forslag, men at den er både enig og uenig i det. Ikke bare det, den er både kraftig provosert, helt likegyldig og en varm forsvarer av forslaget.

For å få dette usammenhengende ikke-standpunktet kommunisert ut til verden, har regjeringen gjort to ting: Den har funnet på sin egen virkelighet for å ha noe å argumentere mot. Dernest har den gått inn for å fortelle hvordan en endring av abortlovens paragraf 2C er en viktig og reell endring som får aborttallene ned, samtidig som den ikke har noen praktisk konsekvens overhodet og slett ikke vil ha noen innvirkning på aborttallene.

Foreløpig oppsummering er altså: Regjeringen har ikke noen kommentar til sitt eget forslag, som den både er for og imot, og som både har store konsekvenser og ingen konsekvenser i det hele tatt. Er alle med så langt?

I agitasjonen har et nytt begrep dukket opp: «Downsparagrafen». Det store retoriske poenget er at bare det faktum at paragraf 2c har fått dette navnet, viser hvor diskriminerende den er. Lovbestemmelsen er laget på en slik måte at den oppleves diskriminerende for dem som har Downs, får vi høre.

Men det står ingenting om Downs, verken i 2c eller abortloven ellers. De langt fleste som får innvilget abort etter paragrafen, får det av helt andre grunner enn at fosteret har Downs. Faktisk går antallet barn født med Downs opp, ikke ned. Og selve ordet «downsparagrafen» er omtrent ikke brukt før nå, fra oktober 2018, rett før KrFs landsmøte. Da har noen plutselig lykkes med å gjøre det til et begrep, et buzzord. Det samme viser et søk på «Erna Solberg og Downs». Hun har aldri snakket særlig mye om Downs i media – bortsett fra i oktober og november 2018. Bare hittil i november får hun 207 treff – i snitt 34,5 pr. dag. Det er langt mer enn hun ellers får i løpet av en hel måned.

Hareides dommedag: Dette er ikke nødvendigvis dårlig for venstresiden

Regjeringens – og KrFs – kronargument for å endre paragrafen, at den er en «downsparagraf» som brukes til å «sortere» barn med Downs, og at dette igjen skal føre til at det fødes færre barn med Downs, er med andre ord fullstendig løsrevet fra virkeligheten. Det som har skjedd her, er at noen gir en paragraf et diskriminerende kallenavn. Deretter ønsker man å fjerne den fordi den har fått dette diskriminerende kallenavnet.

Det er på tide med en ny oppsummering: Regjeringen har ingen kommentar til sitt eget forslag, som bygger på en fiktiv virkelighet regjeringen selv har diktet opp. Regjeringen er både for og mot forslaget den ikke har noen kommentar til, og mener at det både kommer til å få store konsekvenser og ingen konsekvenser i det hele tatt.

Ja. Nå kunne vi ledd litt og sagt noe om at hvis du fortsatt er forvirret, så følg med i neste episode av «Forviklingar i regjeringa». Høyre er blitt så gode på politisk spinn og PR at ingen har god nok fantasi til å forestille seg hvor dette kan ende.

Men det nytter ikke å le. Dette er en reell sak. Den berører ekte mennesker som lever virkelige liv. Ikke all verdens forsøk på tåkeleggende ordkløyveri rokker ved dette: Abortloven handler om kvinners rett til råderett over egen kropp. Paragraf 2c handler om familier i en svært krevende situasjon som står overfor vanskelige valg bare de selv kan ta. De fortjener på ingen måte å ende opp som politiske vekslepenger i spillet om regjeringsmakt. Og de fortjener i alle fall ikke en statsminister som lager en komisk forestilling av en så alvorlig sak.

Mer fra: Debatt