Både Erna Solberg og Siv Jensen ser ut til å gjøre et noe dårligere valg enn for fire år siden, men med støttepartiene Venstre og KrF over sperregrensen, kan den blåblå regjeringen regjere videre.
Det solide borgerlige flertallet fra forrige valg på 96 mandater ga regjeringen god ryggdekning i hele fireårsperioden. Etter gårsdagens valg lever regjeringen fortsatt. Valgresultatet er en tillitserklæring til statsminister Erna Solberg og den borgerlige regjeringen, men ikke til støttepartiene Venstre og KrF.
Høyre må være meget fornøyd med at partilederen får fortsette som statsminister. Hovedregelen i etterkrigstiden har vært at statsministeren bare får en valgperiode på fire år med den samme regjeringen. Da Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering ble gjenvalgt i 2009, var det 24 år siden sist det skjedde. Regjeringen Willoch fikk bare et kort nytt liv. Den ble felt i Stortinget året etter valget. Mindretallsregjeringen Solberg/Jensen vil ha svakere støtte i Stortinget etter dette valget. Det blir ikke mulig for statsminister Solberg å holde den borgerlige flokken på fire partier samlet. Til det er uenigheten for stor.
Flertallet for regjeringen holdes oppe av de to skadeskutte støttepartiene Venstre og KrF. Venstres oppfordring til Høyre-folk om å stemme Venstre for å berge Høyre/Frp-regjeringen, ser ut til å ha slått til. Med dette grepet har Venstre bundet seg til regjeringsmasten og kanskje mer enn det partiet gjorde med samarbeidsavtalen. Trine Skei Grande kan ikke straks gi opp å støtte regjeringen når hun har lovet velgerne å holde Erna Solberg ved makten hvis de stemmer på Venstre.
KrF har også gjort seg fortjent til en tapperhetsmedalje for å ha reddet regjeringen. Knut Arild Hareides poengtering av at KrF ikke ville felle Høyre/Frp-regjering var kanskje det som skulle til for å berge det borgerlige flertallet og KrF fra undergangen. Hareide står likevel friere enn Trine Skei Grande. Han har i hele valgkampen hamret løst på Sylvi Listhaug og alt det hun står for i innvandringspolitikken. Det har irritert Hareide voldsomt at statsminister Solberg har latt Listhaug få dure fram som om hennes parti er frikoblet regjeringens politikk.
Valgkampen har fått fram spenningene mellom Høyre og Frp. Det gjelder spesielt i asyl- og innvandringspolitikken, men også i skattepolitikken. Høyre har vært varsom denne gangen med å love skattelettelser. Frp har derimot slått om seg med like store skattekutt som før. Handlingsrommet på statsbudsjettet er blitt betydelig mindre enn det var ved valget for fire år siden. Derfor blir det Høyre og ikke Frp som vinner kampen internt i regjeringen om skattelettelsene. Det vet finansminister Siv Jensen meget godt. Men den slags snakkes det ikke høyt om før valget.
Mens Høyre-folk kan gråte av glede over valgresultatet, bør Ap-folkene ta til tårene på grunn av sorg. Selv om Ap var forberedt på nederlaget etter en dårlig gjennomført valgkamp, er dette et tap som virkelig svir i partiets kropp og sjel. Det burde ikke være mulig for Ap å tape en valgkamp mot en mindretallsregjering av Høyre og Frp. En slik regjering burde ha vært en ren ønskemotstander sett fra partiets side.
Det er oppsiktsvekkende at Ap svikter når SV og Sp innfrir. Det forteller at Ap denne gangen manglet en klar profil og de gode sakene. Ap har ingen andre enn seg selv å skylde på for at det gikk så galt. Partiledelsen har rett og slett bommet med opplegget og klarte ikke å legge om da de måtte forstå at dette kunne gå den veien høna sparker. Opplegget om å bekjempe arbeidsledigheten ble rammet av konjunkturomslaget og det faktum at økningen i ledigheten stanset. Men omslaget kom allerede tidlig i år. Det var tid nok til å heise andre saker fra partiprogrammet som hovedsaker. Klima for eksempel. Det var en sak som Ap ikke våget å snakke om.
Partileder Jonas Gahr Støre gjorde det meget godt i partilederdebattene. Bildet av en utmerket partileder ble dessverre forstyrret av uryddigheter rundt hans familieformue. Dette burde det ha vært ryddet opp i for lenge siden.
Den såkalte flørten med Knut Arild Hareide var Støres påfunn. La gå at det hadde endret norsk politikk for mange år framover hvis KrF hadde skiftet side. Men etter at KrFs landsmøte slo fast at partiets statsministerkandidat var Erna Solberg, burde flørtingen med KrF ha opphørt straks.
Det var først helt på tampen at Støre slo fast det selvfølgelige at SV og Sp er Aps foretrukne regjeringspartnere. Ap må evaluere valgkampstrategien, sakene og partiledelsen. Dette var åpenbart ikke godt nok.