I slutten av november lanserte Norsk PEN en rapport om ytringsfrihetens kår i Tyrkia. Rapporten beskriver urovekkende trekk i landet mange nordmenn holder høyt, spesielt om sommeren. Med god grunn. Tyrkisk vin er bedre enn sitt rykte. Etter den arabiske våren i 2011 var det mange som håpet Tyrkia skulle framstå som en rollemodell for landene i Midtøsten, «i stedet virker det som om Tyrkia har tatt etter sine udemokratiske naboer», skriver nestleder Eugene Schoulgin i PEN International i forordet. Au, den svei.
President Erdogan er sta. Så det kan godt være at søndagens massearrestasjon av journalister og redaktører var svar på tiltale. Erdogan liker ikke at utlendinger blander seg. Hans kommentar til EUs kritikk denne uka, var kort og godt «mind your own business». EU truet med å stenge medlemskapsdøra, uten å ha fått med seg at Erdogan har smelt døra igjen for lengst. Brussel skal ha for å prøve.
Søndagens arrestasjon, deriblant av sjefredaktør Ekrem Dumanli (bildet) i storavisa Zaman, er nok ikke et svar på PENs rapport. Du må være konspiratorisk anlagt for å forstå Tyrkia, men ikke så fantasifull. Derimot betraktes arrestasjonen som Ergodans svar på en av to utfordringer: Han vil skremme journalister som undersøker korrupsjonsanklagene mot folkene hans, eller han vil kneble journalister som er sympatisk innstilt til Erdogans erkerival, den islamske lærde Fethullah Gülen. Trolig er begge deler riktig, for ifølge Erdogan er det Gülen-bevegelsen som står bak korrupsjonsanklagene. Faktisk mener Erdogan at all kritikk mot ham, høyst sannsynlig også den som kommer fra Norsk PEN, står «Pennsylvania» bak - der Gülen oppholder seg i selvpålagt eksil.
Som om ikke dette er absurd nok: Ifølge Today‘s Zaman skal massearrestasjonen søndag ha kommet etter påtrykk fra en gruppe al-Qaida-sympatisører i Tyrkia kalt «Tahsiyeciler». I 2010 var Gülen og Erdogan bestevenner og Tahsiyeciler-ledelsen havnet i fengsel. Nå er Tahsiyeciler-lederen Mehmet Dogan sluppet fri og er, ifølge Erdogan, egentlig en fin fyr. Gülen, derimot ...
De udemokratiske trekkene i dagens Tyrkia kan føres tilbake til maktkampen mellom to (tre, hvis Tahsiyeciler skal få være med) islamske fraksjoner. For de av oss som synes det er best å holde religion langt unna staten, er det - uansett hvem som vinner - dårlig nytt. Landets sekulære og EU-vennlige politikere vil neppe bli invitert inn i kampen igjen før Erdogan og Gülen har revet hverandre i filler. Motkreftene sitter imens tålmodig og venter i Geziparken, der de lager satiretegninger, drikker vin og kliner litt.