Det er selvfølgelig vanskelig å spå resultatet av å ta enda et parti inn i samarbeidet, hvor stor forskjell kan ett parti utgjøre? De av oss som har lave forhåpninger til at det skal komme store, positive endringer har en liten tankevekker å komme med: Hvor mye endret skolen seg da vi gikk fra en rød til en blå regjering? Hvor mye endret helsevesenet seg? Hvor mye frem eller tilbake gikk klima- og miljøpolitikken?
De som følger nøye med kan jo med rette peke på mange detaljer som er justert, som kan gi store utslag for den enkelte. Skatte- og arbeidslivspolitikken har også tatt en merkbar dreining. Men hva har skjedd med de store utfordringene vi stod foran? Hva har skjedd med krisetilstanden i helsevesenet og problemene med fastlegeordningen? Hvordan er situasjonen for lærerne i skoleverket? Er vi nærmere å løse klimakrisen og tap av artsmangfold?
Min påstand er at grunnen til at vi står på stedet hvil i mange av vår tids viktigste saker er at de fleste av dagens politikere, ganske uvitende, er en del av det samme politiske prosjektet - den grå politikken.
Den grå politikken har de beste intensjoner. Politikere vil gjerne være sikre på om politikken fungerer i praksis, og få mest ut av hver krone. Dette er absolutt noe vi bør jobbe for, men i sin iver etter å effektivisere og kontrollere ender politikerne med å lage systemer som eksisterer for systemenes skyld, ikke for menneskene:
- I slike grå systemer gir det mening at lærere skal bruke mer tid på å rapportere oppover og mindre på den enkelte elev - da får vi jo mer kontroll!
- I grå tenkning gir det også mening å sende pasienter hjem fra sykehuset før man er sikker på at de er ordentlig friske - slik effektivisering gir jo flere ledige sengeplasser og vi kan tydelig måle en reduksjon i liggedøgn!
- Grå logikk tilsier at det gir mest mening å vente med en stor andel av miljøtiltakene vi vet vi må gjøre, mens vi venter på at noen får gjort unna de mest kostnadseffektive først - da har vi virkelig prioritert effektivitet i miljøarbeidet!
Kjært barn har mange navn: «målstyring», «effektivisering», «new public management», «foretaksmodeller» er bare en håndfull av de mange moteordene man kan bruke for grå politikk.
I målstyringsmørket er de fleste partier grå. Høyre- og venstresiden er like lette å forføre over på den grå siden. Høyrevridde politikere lar seg sjarmere av tanken på å bruke virkemidler fra produksjonsfabrikker og andre deler av næringslivet på offentlig sektor. Venstresiden lokkes med av tanken på at effektivisering skal styrke offentlig sektor i prestisjekampen mot det private næringslivet.
Hva er så alternativet? Hva er den grønne politikkens motsvar til den grå måten å gjøre det på? Et par eksempler kan illustrere noen av prinsippene:
- Grønn tenkning er å sette menneskene i fokus, ikke tallene. Det er bra å undersøke effektene av tiltak vi gjør, men å redusere måloppnåelse til å se om et tall blir høyere eller lavere gir mest en illusjon av kontroll. Å kutte ned på målstyring til fordel for forskningsbaserte undersøkelser, selv om de blir færre og vi må vente en stund på resultatet, gir oss dypere innsikt i hva som er de reelle effektene for menneskene det gjelder.
- Grønn politikk handler om å lytte til fagfolk. Valgene vi tar bør styres av kunnskap også fra fagfolkene som er nærmest problemstillingen, ikke bare økonomer. Når helsebyråkrater nå planlegger et nytt gigantsykehus på Gaustad stikk i strid med helsefaglige advarsler fra de som skal behandle pasientene, er det gode, grønne grunner til å stanse opp og revurdere planen.
- Å gi tillit er en grønn verdi. Å gi lærerne tiden tilbake, og gi helsepersonell rom til å gjøre faglige vurderinger ved å kutte ned på kontrollbehovet er et godt sted å starte.
- I følge grønn logikk bør effektivisering være et prinsipp for hvordan vi gjør ting, ikke hva vi velger å gjøre. Klimaendringene venter ikke på noen, da kan ikke de gode klima- og miljøtiltakene vente heller.
- I grønn politikk er langsiktig bærekraft er ofte viktigere enn kortsiktig vinning. Det er bedre å dimensjonere skoler, sykehus og barnehager store nok til å ta unna et fremtidig behov enn å spare noen kroner på budsjettet ved å være optimistisk i planleggingsfasen.
Stadig flere ønsker en ny retning i politikken. Rundt bordet i regjeringsforhandlingene er det nok flere som tenker grønne tanker - men det er først når vi viser med stemmeseddelen at partiene ikke lenger kan holde seg til den gamle, grå politikken at de som vil ta tak i de virkelig store utfordringene endelig får gjennomslag.