All makt i denne sal, altså i Stortinget som vår konstitusjonelle lovgivende forsamling, lærte vi på skolen. Slik er det slett ikke lenger. Om lag 30–35 prosent av alle lovvedtak i Norge besluttes utenfor Stortinget, viser nye beregninger gjengitt tidligere i år på NRK. Prosenten kan være høyere. Er vi blitt udemokratiske?
De fire instansene som står for disse utenomparlamentariske lovvedtakene er
1) EU-lovgivning vi får gjennom EØS-avtalen, kalt EU-lover, forordninger, direktiver og vedtak som blir til norsk lov ved en formell stortingsgodkjenning. Stortinget har en reservasjonsrett som kan benyttes, men er bare brukt én gang.
2) Andre internasjonale avtaler og konvensjoner hvor Norge er forpliktende deltaker, slik som NATO, Flyktningkonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen og mange andre.
3) Norsk Høyesterett med sine fortolkninger av gjeldende lovgivning som blir til vedtak på stadig flere lovområder, dvs. norsk lovgivning blir endret. Ja, selve Grunnloven fortolkes og blir i praksis endret, viser forskning. Det kalles rettsutvikling.
4) Dessuten fristilles offentlige armlengdes foretak slik som de regionale helseforetakene, Statkraft, Statoil, Statskog, Telenor og mange andre, og våre folkevalgte mister styringsmuligheten. Det bildet som avspeiler seg er typisk for den statsformen som internasjonalt omtales som reguleringsstaten. EU er en nesten ren reguleringsstat, med regulering som den helt dominerende styringsform. Styringsformen skaper det som kalles demokratisk underskudd. Folkestyret svekkes og politikken rettsliggjøres. Vår blåblå regjering kaller dette for forenklingspolitikk.
Regjeringens forenklingspolitikk anser ikke bare det statlige og kommunale byråkratiet som en hindring for effektiv samfunnsstyring, men også folkevalgte forsamlinger og organ på alle nivå regnes til denne kategorien; de hefter effektivitet. Ja, byråkrati og folkestyre hører sammen i en demokratisk stat. Byråkratiet er de folkevalgtes redskap for utøvelse av makt. Historisk er byråkratiet sett på som noe positivt som skapte forutsigbarhet og utgjorde en nøytral forvaltning. Slik er det ikke lenger. Nå skal offentlig forvaltning og virksomhet målstyres, privatiseres og kontrolleres av frittstående organ, og slik frikobles fra ordinær demokratisk forvaltning. OECD er skeptisk og sier det slik: «The arms length body principle is often invoked to avoid undue government influence» (Wikipedia). Slik det altså skjer i Norge.
Den blåblå regjeringen holder ideologisk fast på sin politiske linje om byråkrati- og demokratisvekkelse av effektiviseringshensyn. Denne uttalelsen kom nylig fra en statssekretær i Næringsdepartementet i anledning et internt foredrag om regjeringens forenklingspolitikk: «Når tungrodde løsninger får blomstre, rammer det hvor effektivt vi utnytter ressursene våre. Dette kveler nyskapning og innovasjon – og dette er årsaken til at forenkling er en av regjeringens viktigste saker. Og la meg være klar på én ting: Det skal bli enklere å drive Norge i dag. Vi skal forenkle for å få frem skaperkraften og slagkraften – altså en mest mulig effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Vår ambisjon er at vi skal bli best på forenkling i Europa». Så troen på forenkling og mindre demokrati som beskrevet ovenfor er stor og ambisiøs. Paradokset er at en ny type bemannet byråkrati skapes når folkestyret kommer i spill. Dette byråkrati er knyttet til uproduktiv rapportering, overvåking, kontroll og rettslig konflikthåndtering viser aktuell statistikk.
Norge lider altså av et demokratisk underskudd. Problemet er ikke bare at nasjonal lovgivning blir fattet utenfor Stortinget, på nivåer som ikke er under full folkevalgt kontroll. I mange tilfeller besitter også reguleringsstatens byråkrater og fristilte offentlige selskap makt som de omsetter i såkalte kvalifiserte vedtak. Disse kalles frontlinjeaktører. De bestemmer vilkår og reguleringer om hvem som skal ha hva og hvor mye, og når nok er nok. Velferdsstatens frontlinjeaktører fordeler viktige samfunnsgoder gjennom sine organisatorisk fristilte maktposisjoner. Men de gjør det uten demokratisk legitimitet.
Problemet med demokratiske underskudd er altså relevant i forhold til utviklingen av velferdsstaten hvor profesjonelt og administrativt skjønn har vokst. De utenomparlamentariske frontlinjeaktørene utøver et betydelig skjønn. Dette medfører at de fordeler goder og byrder med store konsekvenser for den enkelte uten medvirkning fra dem det gjelder eller deres folkevalgte representanter.
De profesjonelle, de mange og fragmenterte frontlinjeaktørene, har stor autonomi til selv å definere sitt beslutningsgrunnlag. Man kan undre seg; hvem har gitt dem denne autonomien ved organisatorisk fristilling fra ordinær offentlig forvaltning? Paradoksalt nok er det regjeringens forenklingspolitikk fulgt opp av Stortingets egne vedtak som har skapt denne tvilsomme stien mot utenomparlamentarisk lovgivning og demokratisk underskudd i Norge. De har mistet troen på det demokratiet som er basert på folkevalgt representasjon. De tror på et nytt demokrati, på en markedsliberal reguleringsstat med et kalkulert demokratisk underskudd.