Debatt

Er tiden inne for å brenne våre pass?

Hva om vi vurderte, i solidaritet med de papirløse, å brenne passene våre? Annullere merkelappen som gir oss retten til et verdig liv på bekostning av andres? Fjerne grensene. Frabe oss et system som, om vi tar realitetene innover oss, gjør det vanskelig å møte eget blikk i speilet, uten å vike. Det som foregår er jo rett og slett sortering av verste sort!

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som et menneske blant menneskene balanserer jeg på en temmelig stram line gjennom livet, og stadig vekk snubler jeg. Som oftest faller jeg ned i kjærlighetshavet. Bildet med den samme tittelen av Munch, har jeg for øvrig plassert på en vegg jeg kan se fra sengen min, nettopp for å minne meg på å lene meg mot lyset. På denne siden har jeg trygge, glade barn som strekker armene mot meg. Jeg har en livsledsager som anser meg som likeverdig. Jeg har bolig, mat i kjøleskapet, ja til og med vin og franske oster om jeg vil. Jeg har en jobb. Jeg har gratis helsevesen og jeg er en betydelig del av et demokrati. Visst er jeg innihampen takknemlig!

Enkelte dager kjenner jeg likevel at jeg trekkes mot avgrunnen. Den andre siden. Hadde jeg ikke hatt barna som en sikker oppholdelsesdrift, ville jeg nok kunnet ha vanskeligheter med å komme meg opp igjen derfra. En slik dag kan det tikke inn en SMS fra en humanitær organisasjon, samtidig mens jeg rører i suppa. ”Hvert tiende minutt dør et barn i Jemen”. Kan jeg se meg selv i øynene, når jeg mottar denne informasjonen samtidig som jeg har fokus på om vi har nok grønnsaker på middagsbordet?

Selvforakten fyller meg sakte men sikkert. Kvelden kommer, barna sover og tungsinnet legger seg over meg. Jeg tar opp det som plager meg med partneren min, som har lang fartstid bak seg som politisk rådgiver. Jeg spør, hva gjør vi for å hjelpe folk i Jemen? Saken er, forklarer han, at Jemen er ikke så interessant rent geopolitisk. Altså går krigen stort sett sin gang. Foreldre mister barna sine, barna mister foreldrene sine. Jeg kryper inntil toåringen min, får en nese i halsgropa og husker på å hviske TAKK for meg selv. Men jeg klarer ikke å riste av meg følelsen av svik. For det kjennes ikke greit at jeg ligger her og bader i kjærlighet, samtidig som andre har det grusomt.

Dagen etter går jeg inn på fjesboka og blir møtt av bildet av en annen toåring. En toåring som skriker av sorg og febrilsk forsøker å holde fast i moren sin. Avgrunn! Jeg mister balansen. Jeg faller. Gråter bak avisen, gråter meg gjennom arbeidsdagen, gråter i butikken. Men tar meg sammen da jeg kommer til barnehagen. For jeg vet at barna mine speiler meg og jeg vil ikke overføre denne sorgen. Jeg vil at barn skal ha håp. Jeg vil at de skal tro på det gode i mennesket, at de skal lære av meg at verden rommer mer kjærlighet enn hat.

Jammen er vi heldige her vi sitter i vår velferdsstat. Skatt betaler jeg med glede. Et sterkt ubehag melder seg imidlertid når jeg leser Klassekampen 21/06 2018. Gunnvor Knag Fylkenes fra Redd Barna beskriver her at nettopp vårt lille land har stått for rekordhøyt ammunisjonssalg til De forente arabiske emirater de siste årene.  Også skattepenger fra dette salget er med på å finansiere vår velferdsstat. Jeg blir rasende, føler meg lurt, kjenner meg som en bedrager, en som har det godt på andres bekostning. Skammer meg over å være norsk statsborger. Denne krigen kjempes og leder barn på flukt - med norske kuler. Med missiler delvis laget på Raufoss av en delvis statlig eid bedrift! Måtte høyere makter tilgi oss, for vi synder på det groveste.

Toåringen på fjesboka skal i interneringsleir i et nedlagt kjøpesenter. Donald Trump har klassifisert foreldrene hennes som kriminelle fordi de har rømt fra et blodig voldskaos, og krysset grensa inn i hans land, uten hans samtykke. Så Trump gir dem en lærepenge, en verst tenkelig og direkte inhuman form for behandling; han separerer foreldre og barn. Amnesty kaller praksisen ”ren tortur”. Det kjennes ikke innafor for meg å slippe lykken inn i eget liv, parallelt med all denne lidelsen. Det er ikke medmenneskelig å akseptere at dette skjer. Vårt lands utenriksminister er langt på vei vår nasjons eneste håp når det kommer til å kunne påvirke prosessen. Eirik Grasaas-Stavenes siterer Ine Marie Eriksen Søreide i ”Barnemishandlerne” i Klassekampen 22/06 2018: ”Det er opp til hvert enkelt land å utforme sin egen migrasjonspolitikk. Men dette er noe vi ikke ville gjort i Norge.”

Det holder ikke. I Morgenbladet nr. 24 2018 skriver Sylo Taraku om hvordan striden om innvandring brutaliserer USA og Europa. Realitetene fremstår for meg så brutale at det nesten ikke er til å tro, blottet for menneskeverdsidealer og nestekjærlighet. Måten vi i verden sorterer mennesker ut fra en verdiskala er forkastelig. Vi krangler om hvem som skal ta byrden med de papirløse, samtidig som vi tviholder på egne muligheter til å opprettholde et forbruk som for øvrig truer hele vår klodes eksistens. Jeg tenker at svært mange av oss lever livet i en boble av illusjoner, beveger oss i stor fart, for å slippe unna ubehagelige tanker som kan oppstå i stillheten. Hvordan skal vi ellers klare å stå i det? I Norge internerer vi barnefamilier på Trandum i forbindelse med tvungen retur, vi fengsler altså barn selv, men holder oss for gode for å separere familier.

Klassekampen 25/06 2018 kan meddele at myndighetene i USA hevder å ha en oversikt over hvor alle migrantbarna som er tatt fra sine foreldre befinner seg. De hevder også at det jobbes for å gjenforene dem med sin familie. Så langt skal 522 av 2300 barn være gjenforent. Foreldre leter fortsatt etter barn de ikke aner hvor er. Presidenten har nå besluttet å avslutte praksisen med å ta barn fra innvandrere som blir satt i varetekt. I stedet ønsker han å fengsle foreldre og barn sammen på ubestemt tid.

Hva om vi vurderte, i solidaritet med de papirløse, å brenne passene våre? Annullere merkelappen som gir oss retten til et verdig liv på bekostning av andres? Fjerne grensene. Frabe oss et system som, om vi tar realitetene innover oss, gjør det vanskelig å møte eget blikk i speilet, uten å vike. Det som foregår er jo rett og slett sortering av verste sort!

Som Rutger Bregman så treffende formulerer det i sin: ”Utopia for Realister” (2017), så er grenser verdenshistoriens største enkeltårsak til diskriminering. Å åpne grensene, selv bare på gløtt, er ifølge Bregman det beste våpenet vi har i den globale kampen mot fattigdom. Han illustrerer videre det uriktige i de tilbakevendende argumentene som stadig driver denne ideen tilbake. Som for eksempel at vi må ha grenser for å beskytte oss mot terrorister. Nyere forskning på migrasjonsstrømmer mellom 145 ulike land, viser faktisk at innvandring samsvarer med en nedgang i terrorhandlinger. Noe av årsaken er at den økonomiske utviklingen migrasjonen innebærer kan knyttes til synkende ekstremisme.  Heller ikke er de kriminelle alle sammen.  Korrelasjonen mellom etnisk bakgrunn og kriminalitet er lik null, det er klasseforskjeller som vi som samfunn lar utvikle seg, som skaper grobunn for kriminalitet. Et samfunn har det jammen med å få den pøbelen det fortjener ved sin ansvarsfraskrivelse og pekefingre i gale retninger.  Ei heller tar de jobbene våre. En større arbeidsstokk betyr mer forbruk, mer etterspørsel, flere jobber. Arbeidsmarkedet fungerer ikke som stolleken.

Bregman viser dessuten til et paradoks som er svært aktuelt for Trump å sette seg inn i. Åpne grenser gjør at innvandrere oftere drar tilbake dit de kommer fra. I 1960-årene var det 70 milliarder meksikanere som krysset grensen til USA, og 85 % dro på et tidspunkt hjem igjen. Etter at den amerikanske grensen har blitt kraftig militarisert har prosenten sunket til 7. Han holder med andre ord på som en patetisk Don Qujote og ser ut til fullstendig å mangle virkelighetssans.  Makt og mangel på empati i kombinasjon med dette får gjerne groteske konsekvenser for menneskeheten.

På dager hvor jeg er fylt med lys, som det heldigvis er flest av, kjenner jeg på håp. Jeg går barbeint på skogstier og betrakter ekornene.  Jeg nynner på ”Somewhere over the rainbow”, søker åndelige opplevelser og visualiserer 8-tallet, symbolet for evighet. Liv og død som glidende overganger, i noe som er større enn oss alle og som vi samtidig alle er en del av. Men det er noe som skurrer.




Mer fra: Debatt