Det er økende fokus på hva vi som enkeltpersoner kan bidra med for å redusere klimagassutslipp. Vi oppfordres til å kjøre mindre bil, bytte til el-bil, kildesortere søppel, spise mindre kjøtt. I tillegg skal vi være mer energieffektive og kjøleskap, komfyrer og andre hvitevarer får energimerke, det samme gjelder boliger. Men på ett område er det helt tyst – og ingen informasjon – reiselivsannonsene. Reiselivet lokker med reiser til alt fra Svalbard og Antarktis til hvite strender i Thailand, storbyferier i Asia og Amerika, vinterferie i Alpene og turer til Kanariøyene og Hellas. Reiselivsjournalistikken blomstrer uten et pip om klimakonsekvenser – helt uavhengig av at det lenger fram i samme avis ofte står alarmerende reportasjer om behovet for klimagassreduksjoner. Jo da – det står av og til om øko-turisme i Sør-Amerika. Men hvordan kom man dit da – fra Norge? Og det står om klimavennlige hybridskip som skal bringe turister til Arktis og Antarktis – men går båtene uten fossilt brensel den lange veien?
I FN-rapporten om klima fra oktober 2018 står det at utslippene må nær halveres globalt i forhold til 2010 om den globale temperaturøkningen skal ligge under 1,5 grader. I Norge ser det ut til at det er politisk enighet om å halvere klimagassutslippene fram mot 2030. For Norges vedkommende snakker vi da om å redusere utslippene pr person fra ca 10 tonn CO2 til ca 5 tonn CO2. Fordeler vi utslippene likt på alle på jorden må utslippene ned fra ca 4,5 tonn CO2 til ca 2,3 tonn per innbygger.
Har vi som enkeltpersoner ansvar her, eller er det fellesskapet – dvs de andre – som skal løse dette? Både og er vel et riktig svar. Men vi som enkeltpersoner kommer ikke unna å ta et ansvar. Kildesorterer du søpla og har tre kjøttfrie dager i uka, kompenserer det overhodet ikke for en tur til Kanariøyene (1,5 tonn CO2/person), Thailand (3,3 tonn CO2/person) eller Hellas (1,1 tonn CO2/person). Bedre er det ikke med cruise-trafikken som det reklameres heftig for og som Myclimate.com oppgir har et utslipp på 1,5–2,7 tonn CO2/person for en ukes tur. Tar jeg en tur til Thailand, ja så har jeg brukt opp «min CO2-kvote» for det året – ingenting igjen til å dekke de utslippene jeg står for hjemme. Og – jeg har vel ingen grunn til å kreve at jeg skal ha en større andel av CO2-kaka enn andre?
Spørsmålet er derfor hvorfor reiselivsnæringen ikke CO2-merker sine tilbud når konsekvensene av reiser er så store? Det virker som vi er redde for å være moralistiske når vi trekker fram at feriereiser med fly og andre flyreiser faktisk er veldig problematisk å forsvare når vi skal løse klimautfordringene. Men økt informasjon om konsekvensene av slike reiser må det da i alle fall være mulig å kreve? Det ble da ikke oppfattet som moralisme å CO2-merke fossilbiler eller energimerke boliger? Hvorfor så vanskelig å få til det samme for reiselivet? Er det fordi det er ubehagelig for oss som enkeltpersoner, frarøver oss frihet? Er det en ubehagelig sannhet for lønnsomheten i reiselivet?
Her er det etter mitt syn behov for mer og bedre informasjon fra næringen så vi som enkeltpersoner kan foreta bevisste valg. Om ikke næringen selv rydder opp i dette, bør det være et krav fra våre myndigheter.