Fra tidenes morgen måtte mennesket livnære seg av jakt, fangst og fiske. Dette er den eldste kultur vi har å hegne om. I dag bidrar bl.a. jakt til betydelige samfunnsmessige inntekter, samtidig som viltbestandene reguleres etter offentlige forvaltningsregimer. I ulvesonen er snart jakt med hund en saga blott for rovdyr tar både viltet og jakthundene. Er det slik vi vil ha det?
For noen år siden kunne skolebarn gå lange strekninger inne på skogen i mørket frem til nærmeste stoppested for skolebussen. Nå må foresatte følge barna til bussen, sogar må de endre jobbrutiner for å kunne skjerme barna for rovdyrtrusselen langs skoleveien. Er det slik vi vil ha det?
Barn og voksne er engstelig for å ferdes utendørs med risiko for at rovdyr lusker rundt i nærheten. Hyppig er observasjoner av ulvespor tett innpå bebyggelsen. Er det slik vi vil ha det?
Tidligere kunne vi som holder hund slippe denne ut på egen tomt for lufting. Nå advarer det offentlige sterkt mot å la hund gå fritt på egen eiendom eller stå ute i bånd uten tilsyn. Er det slik vi vil ha det?
Høsting av bær og sopp i utmark er redusert av to vesentlige grunner. Den ene er engstelse for at rovdyr skal angripe. Etter hvert er risikoen for at spredning av dødelig dvergbendelorm infiserer plantene økende. Er det slik vi vil ha det?
Med andre ord, er vi fornøyd med å bo i et rovdyrreservat med de økende risikoer og trusler som vi utsettes for av uforstandig gjeninnføring av rovdyrbestander? Vi vet at vi alle kan flytte inn til byene, men hva ville samfunnet oppnå med en slik tilstand?