Børs og katedral: Sjelden er forlagsdirektør Harald Griegs klassiske postulat mer anvendelig enn i tilfellet Bjarne Melgaard. Hans kommersielle side irriterer enkelte, men det er nok de homoseksuelle og dopfikserte motivene som provoserer mest i de brede lag av befolkningen.
Katedralen er representert av den kontroversielle utstillingen «Melgaard+Munch» som åpnet på Munch-museet sist uke (står til 12/4). Der synes hans bildeflom ved første blikk å overdøve Edvard Munchs kunst. Samtidig er utstillingen en meget interessant dialog, der Melgaards provokasjoner minner publikum på hvor kontroversiell Munch var i sin egen samtid. Det er en bra effekt, for som nasjon har vi hatt en lei tendens til å sette Munch på en pidestall som har ufarliggjort kunsten hans.
Børsen kommer til syne tirsdag til uka. Da rykker Melgaard inn i Galleri Fineart på Aker Brygge, av mange regnet som kommersialismens høyborg i norsk kunstverden. I de «finere» kunstkretser er det nok mange som synes at det er en tannløs og ufarlig flørt med de brede lag av kunstpublikummet. Innimellom disse to begivenhetene åpner Melgaards yngre samarbeidspartner Sverre Bjertnes separatutstilling i Galleri Brandstrup fredag. De to samarbeidet i New York i to år. Utstillingen de laget sammen ble kåret som én av de mest interessante utstillingene i 2011 av The New York Times.
Etter at Bjertnes flyttet tilbake til Norge, har han ikke ligget på latsiden. Men der Melgaard har hatt et stort antall assistenter i sving, synes Bjertnes å foretrekke å ha mer personlig kontroll på arbeidet. Samtidig dyrker han samarbeidstanken han innledet med Bjarne Melgaard. Utstillingen han mønstret i Stenersenmuseet i fjor vinter var en kakofoni av ulike stemmer, der kjente og ukjente kunstnerkolleger bidro til utstillingen. Dette til tross, det var ingen tvil om at det var Sverre Bjertnes sin utstilling. Med hensyn til størrelse og visuelt mangfold kan «Nervous Fluids», som utstillingen het, sammenlignes med Melgaards møte med Munch.
Sverre Bjertnes åpner enda en utstilling neste uke, sammen med nestoren Håkon Bleken i det nyåpnede galleriet QBG. Samarbeidet med Bjarne Melgaard må ha gitt mersmak. I likhet med det Melgaard og Bjertnes viste på sine felles utstillinger i New York og på nyåret 2012 i Oslo, jobber Bjertnes og Bleken videre på hverandres arbeider.
I tilfellet Melgaard og Bjertnes innebar samarbeidet et klart pluss, der Melgaards røffhet og Bjertnes' utsøkte håndverk – han har studert med Odd Nerdrum og behersker teknikken til fingerspissene – skapte en uslåelig syntese.
Bjertnes viser sin første utstilling hos Galleri Brandstrup etter å ha vært i stallen til Galleri K. Overgangen til Brandstrup vakte oppmerksomhet og ble sett på som et kupp for galleriet på Tjuvholmen. Her får Bjertnes finansiell trygghet til å sette i gang med store prosjekter, som støpning av flere bronseskulpturer.
Overgangen til Brandstrup viser at Bjertnes’ ambisjoner er noe mindre kommersielt rettet enn Melgaards. Der sistnevnte kan anklages for å selge seg til kapitalen – i tillegg til det tunge samarbeidet med Fineart har han blant annet utsmykket DnBs nye hovedkontor i Barcode-rekken i Bjørvika – synes Sverre Bjertnes’ hjerte å ligge udelt i kunsten og det uttrykksbehovet han har.
Bjertnes har ennå ikke den samme kommersielle tyngden som Melgaard. Men han kan fort komme dit. Selv om han nå satser i Norge, har han et stort potensial også internasjonalt. Denne våren skal han vises både i Berlin og New York. Han er yngre enn Melgaard, og har fortsatt tida foran seg.
Denne ukens kontroverser rundt Snøhetta og Melgaards planer om å bygge «A house to die in» på en kolle i nærheten av Munchs vinteratelier kan fort snus til noe godt. Oslos kulturbyråd, Hallstein Bjercke (V), får min støtte i entusiasmen rundt prosjektet. Det er et prosjekt som vil bidra til å gjøre Oslo mer interessant som turistmål, noe vi også ser med den internasjonale interessen for «Melgaard+Munch». Melgaard kan få en så sentral posisjon i internasjonal samtidskunst at Oslo – ved å satse riktig – fort kan bli en attraktiv kunstby i Europa for flere enn de spesielt interesserte. Da trenger vi frontfigurer som Munch, Melgaard og Bjertnes – uansett hvor kontroversielle de måtte være.
Vi trenger frontfigurer som Munch, Melgaard og Bjertnes – uansett hvor kontroversielle de måtte være.