ANNONSE
STØRE OG TAJIK: Kronikkforfatteren mener Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik bør se på hva byrådsleder Raymond Johansen gjør i Oslo. FOTO: TERJE PEDERSEN/ NTB SCANPIX

STØRE OG TAJIK: Kronikkforfatteren mener Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik bør se på hva byrådsleder Raymond Johansen gjør i Oslo. FOTO: TERJE PEDERSEN/ NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

29-01-2018

Er det noen som ser oss?

Arbeiderklassen har ikke en politisk ledelse som forsvarer oss.

Det hevdes hårdnakket, ikke bare fra borgerlig hold, men også fra ledende hold i Ap, f.eks. Anniken Huitfeldt, at det ikke fins noen arbeiderklasse lenger. Borgerne fra vestkanten sitter i Mercedesene sine og ser at Thune Eureka er blitt et kjøpesenter, at Nyland Vest er blitt nedlagt, og Spikerverket, der jeg sjøl jobba i 12 år, et TV studio. Men de arbeiderne som jobba der, de er jo ikke blitt lærere eller ingeniører - de har bare fått andre typer arbeiderjobber. Faktisk har det aldri vært så mange arbeidere i Norge som nå, det triste er imidlertid at arbeiderklassen ikke lenger har en politisk ledelse som forsvarer oss.

Hva ville tilhengerne av Kristelig Folkeparti si om Hareide gikk ut og sa at han tar avstand fra det menighetene rundt om står for? Naturligvis ville det bli innkalt til nytt landsmøte, hvor Hareide blei sparka. Eller om Sp-leder Vedum sa til sine velgere at alle ulver må skytes og overføringene til Utkant-Norge må reduseres, eller Erna Solberg sa at skattene til de rike må økes radikalt? Tilhengerne ville protestert. Men vi arbeidsfolk skal altså umælende finne oss i å bli leda av en rentenist og av oppkomlinger som ikke støtter arbeidsfolk, som lefler med høyresiden, og i stadig større grad fører en arbeiderfiendtlig politikk.

Jeg har jobba på gølvet i over 45 år, og har sett hvordan vårt dagligliv er blitt verre. På arbeidsplassene blir kommandering mer og mer alminnelig; det eneste som gjelder er tempo, oppnå produksjonsmål, skape større fortjeneste til eierne, ikke gjøre en god jobb. Vi mister etablerte arbeidspauser, mange må tigge om å få gå på do i arbeidstida, yrker som snekkere, murere risikerer å bli utradert siden myndighetene ikke får satt en stopper for den ulovlige virksomheten til bemanningsbyråene. Mange får ikke gå til lege/tannlege i arbeidstida. Lønnsutviklinga er negativ i forhold til det øvrige samfunnet, Klasseforskjellene øker, mange i mindre bedrifter får ikke fagorganisere seg, det blir stadig vanskeligere å finne jobb.

I tillegg blir vi betrakta som unnalurere når vi kommer til Nav med slitasjeskader, knapt klarer å kreke oss av gårde og søker om trygd. Du er bare en latsau, får vi høre. Det verste er kanskje den nedlatende holdningen vi blir møtt med fra middelklassen, i media. Vi blir gjort til ikke-eksisterende. I de ni åra Skavlan-programmet er sendt på TV, sikkert med tusen gjester, kan jeg ikke huske én gjest jeg vil kalle arbeider. I avisene er det sjelden det står noe om arbeidere, arbeiderkulturen blir oversett.

Vi blir latterliggjort fordi vi ikke har akademisk utdannelse, vi sipper ikke like åndfullt til rødvinen som åndssnobben, vi er vulgære, vi er harry, vi prater med breie æ´er og diftonger osv osv. Dette har skjedd like mye i de periodene Ap har styrt landet, som når de borgerlige har gjort det.

På 50-tallet hadde Ap rundt 50 prosent oppslutning. Under Støre har Ap gått fra 30,8 prosent ved valget i 2013, til rundt 20 prosent på de siste galluper. Jeg kjenner stemningen på gølvet, noe ikke de politiske kommentatorene som svever rundt i korridorene på Stortinget gjør. Jeg veit at de arbeiderne som støtta Ap ved siste valg er usikre på hva de vil stemme neste gang. Kanskje stemmer de Frp, kanskje blir de hjemmesittere. Med Støre i førersetet er sjansene absolutt til stede for at partiet kan ramle helt ned på cirka åtte prosent som søsterpartiet i Nederland fikk, eller 6,3 prosent som det franske sosialdemokratiske partiet fikk.

Vi har et representativt demokrati, d.v.s. at stortingsfolk skal representere velgerne. De skal være «våre folk», ellers har de ingen berettigelse. Alikevel har bare ni av de 169 stortingsrepresentantene faglig bakgrunn, de fleste av disse sitter for Frp. Disse, «våre» representanter tjener nå kr. 928 000, de har i tillegg bevilga seg en gedigen tjenestepensjon, foruten et vell andre lukrative privilegier. De utgjør en egen klasse som har minimalt med vanlige mennesker å gjøre.

Helt fra 1981 har jeg stemt på Ap, mest ut fra prinsippet «det fins ikke noe bedre», men ved de to siste valgene har jeg stemt på andre. Men kanskje er noe i ferd med å skje? For selv om den politiske ledelsen av arbeiderbevegelsen er kjøpt opp, så er ikke den faglige delen av arbeiderbevegelsen det. Etter at Høyre i mange år hadde det politiske flertallet i Trondheim, slutta LO i Trondheim i forkant av kommunevalget i 2003 seg sammen om 19 krav de stilte til de politiske partiene. Det dreide seg om at kommunen skulle ta tilbake tjenester som Høyre hadde privatisert, at vaktmesterne skulle få tilbake ansvaret for vedlikehold av skoler, at sosialsatsene skulle økes, at prisen på bussen skulle reduseres, at det forebyggende helsearbeidet skulle styrkes osv. LO i byen vedtok at de ikke skulle støtte noe parti økonomisk, men oppfordre sine medlemmer til å stemme på et av de partiene som støtta de 19 krava. Ap, SV og daværende RV gjorde det, og de gikk sterkt fram. Etter valget utarbeida disse tre partiene, sammen med De grønne og LO i Trondheim en felles politisk plattform. Ordfører blei Aps Rita Ottervik, Trondheimsmodellen har vært en suksess.

Den vakte interesse i Sverige og Danmark, svenske Aron Etzler skrev ei bok om den, modellen blei utprøvd i også andre steder. Men ledelsen i Ap har aldri støtta Trondheimsmodellen, delvis fordi partiet er blitt mindre og mindre opptatt av å være et parti for arbeidsfolk, men trolig mest fordi dette strålende prosjektet fullstendig underminerer det politiske grunnlaget de sjøl står for.

I og med kommunevalget i 2015 er det skjedd noe annet positivt, nemlig kommunevalget i Oslo i 2015. Ap holdt seg unna de borgerlige vennene til Støre og Tajik, men samarbeida i stedet med SV, Rødt og MDG. De har alt gjort en framifrå innsats. De fikk gjort en slutt på galimatiaset med å sette ut søppelinnsamlinga på anbud, de tar steg for å gjøre slutt på bruken av bemanningsbyråer, de setter en stopp på private barnehager, de satser på bymiljøet og mer vil komme.

Men det aller viktigste er at det omsider har dukka fram en arbeiderleder, Raymond Johansen, med baller nok til å aksle større verv, og som har mulighet i seg til å gjenreise Arbeiderpartiet til det det alltid har vært ment å være; et parti for oss arbeidere.


nyemeninger Meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!