Kultur

Ensomhetens gleder

Alle maser om påskekrim. Men på skyggesiden finner man ikke bare mord og mysterier, men også Rune Christiansens høyst udramatiske, men desto mer lesverdige og prisvinnende bøker om rolige, rike liv.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Ensomheten i Lydia Erne­manns liv», er tittelen på Rune Christiansens (f. 1963) nyeste roman. I høst fikk den Brageprisen for beste skjønnlitterære bok for voksne. I går fikk Christiansen Gyldendal-prisen på 400.000 skattefrie kroner for sitt samlede forfatterskap. Det er Norges mest lukrative litteraturpris, en pris som kun gis etablerte forfattere som har skrevet flere gode bøker gjennom mange år.

Men direkte berømt blir det vel feil å kalle Rune Chris-tiansen, selv om Brageprisen i kombinasjon med nominasjoner til P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris for «Ensomhetens...» har ført til langt høyere salg enn han er vant til fra andre bøker, og selv om Christiansen tidligere er tildelt både Oktoberprisen (1994), Halldis Moren Vesaas-prisen (1996), Språklig samlings litteraturpris (1998), og Dobloug-prisen (2003). Kritikerne har oppdaget Christiansen. Bokkjøperne henger litt etter.

Det er synd. For forfatteren selv, så klart, og kanskje litt for forlaget. Men aller mest for alle leserne som går glipp av noe helt eget. Av Lydia, som ikke ligner så mange andre – om noen – av de andre hovedpersonene i litteraturen anno 2014-15:

«Kjærester hadde hun knapt tid til, bare en vinglet affære nå og da, og det kunne gå dager mellom hver gang hun var ute med venner. Hun var ikke sjenert eller blyg, det var ikke det som holdt henne tilbake, hun var bare så inderlig opptatt av studiene og av å bli ferdig med dem. Hun ville komme i gang, som hun sa, hun ville i arbeid, et arbeid hun gledet seg til å fylle livet med. I eget selskap var hun verken rastløs eller urolig. Ikke sjelden tok hun seg i å tenke at hun hadde det godt. Selvsagt ønsket hun seg en hun kunne dele hverdagen med, en å hengi seg til, men hun savnet det ikke slik at det forringet tilværelsen. Hun skulle nok aldri gå omkring og kjede seg. Var hun naiv i sin iver? Nei, naiv var hun ikke, hun var snarere nøktern og iherdig.»

Lydia er tilfreds. Med livet. Ensomheten i tittelen er ikke tragisk, men heller et nøytralt begrep for å beskrive «alenehet». Et liv der arbeidet har stor plass, og arbeideren trives med det. «Forfatterens seinere bøker skildrer mennesker som finner seg til rette i verden, riktignok på motsetningsfulle måter» sa Gyldendalprisens juryformann Tom Egil Hverven i sin tale. «Ensomheten er en tilstand på linje med andre tilstander, en del av livet som ikke bare er tragisk og altoppslukende», uttrykte forfatteren selv i et intervju med Klassekampen i høst.

Tidligere har han sagt at han «leter fram sitt eget stoff i skyggene, der ikke alle andre leter». Skildringer av samfunnets mørke bakside er selvfølgelig godt kjent også fra annen litteratur, ikke minst fra denne berømmelige krimmen alle visstnok bør lese til påske. Men her handler det om en annen skygge. Om noe som, igjen ifølge Gyldendalpris-juryen, unndrar seg aktualitet, og som nettopp derfor er desto mer allmenn, og viktig. «Mer relevant kan litteratur knapt bli», sier Hverven.

Relevant. Og medrivende. «En overraskende pageturner», kalte Dagsavisens anmelder «Ensomheten i Lydia Erne­manns liv» – «Underlig nok fordi det på handlingsplanet skjer svært lite. Hun dro dessuten fram romanens elegante konstruksjon, «et svært omsorgsfullt utarbeidet prosaverk som raskt hensetter leseren i en tilstand som kanskje ligner glede. Romanen formidler nettopp en glede over å være til i det hverdagslige og uprentisiøse».

Tankevekkende glede, altså, over arbeidet, naturen, de små og store tingene som gjør livet verdt å leve. Alt i klart, tilgjengelig språk. Det skulle kunne være argumenter nok for å bytte ut i hvert fall en krimbok med litt ensomt selskap med Lydia i påsken.

Mer fra: Kultur