Det offisielle tallet på antallet omkomne i angrepene på USA 9. september 2001 er 2995. FOTO: SPENCER PLATT/NTB SCANPIX

Vis bildetekst
Foto:

Enda et offer

Det døde mange under flykapringene og enda flere i krigene etterpå. 9/11 har båret med seg så mange ofre at det knapt er til å tenke på.

Tirsdag, på 17-årsdagen for 9/11, kom jeg til å tenke på amerikaneren som satt på sengen sin med en gitar og sang stille, en slags trist blues. Det var litt over tre uker siden USA var blitt rammet av terrorangrepet. Ved en tilfeldighet hadde vi havnet på samme rom på en bed and breakfast i London, amerikaneren og tre norske kompiser på fotballtur.

11.september: Markerte 17-årsdagen

I flere dager hadde vi hilst hyggelig på hverandre. Nå hadde mine kompiser stukket til Liverpool og jeg var alene igjen i London, der jeg planla å finne meg en tilfeldig fotballkamp dagen etter. Mens amerikaneren satt og spilte på gitaren sin, spurte jeg om han noensinne hadde sett en fotballkamp på europeisk vis. Det hadde han ikke, men han kunne godt tenke seg å prøve.

Vi endte på en solid pubrunde i London, amerikaneren og jeg, fra planene ble lagt kvelden før, via frokost, direkte på kamp og til slutt på en seiersfest som varte til langt på kveld på dag 2. Jeg fikk høre hele livshistorien. Han hadde ikke mye penger, var på sitt livs store reise, en tre måneder lang europatur han hadde spart til i årevis. Hjemme hadde han gitt ut noen plater uten suksess. Underveis på turen skaffet han seg lommepenger ved å spille på gater og puber.

Hver dag forsøkte han å ringe sin forlovede hjemme i USA, men hun tok ikke telefonen. De hadde stått sammen på flyplassen 12. september 2001, dagen etter 9/11, da hun trakk seg fra ferien de hadde planlagt i mange år. Hun var for redd til å fly. Han hadde forsøkt å overtale henne, fortalt at alle pengene ville gå tapt, at dette var deres eneste sjanse til å se Europa. Hun gråt og var sint da han reiste og hun dro hjem.

Vi gikk på kamp og så Chelsea slå Ipswich. Da hjemmelagets vinnermål kom på overtid, sto amerikaneren og veivet med et blått skjerf over hodet og brølte «Go Blues» som man gjør på amerikanske sportsarrangementer. Jeg fleipet med at han like gjerne kunne brølt «Go sports». Morgenen etter hadde han reist videre, men det lå igjen en dollarseddel med en veldig personlig hilsen og en epostadresse.

Da jeg kom hjem, tok jeg kontakt. Han lovte å sende meg platene og fortalte at det døgnet vi hadde hatt sammen i London, var det store høydepunktet på månedene i Europa. Hjemme hadde det imidlertid ventet et helt tomt hus. Samboeren hadde flyttet ut og tatt med seg alt. Hun mente at han hadde sviktet både henne og USA. Han var helt knust, fortalte han. Jeg tenkte at det virket som at han ikke ville leve lenger.

Så hørte jeg ikke mer. Han svarte ikke på min bekymrede epost og platene kom aldri. Et par måneder senere fant jeg dødsannonsen hans på nettet. For meg ble han enda et offer for 9/11.


nyemeninger meninger

Blir du med i debatten ?

Vi ønsker at Nye Meninger skal være en plattform for opplyst og engasjert debatt. Vær saklig og unngå personangrep. Overtramp vil føre til sletting og kan føre til utestenging. Les mer om retningslinjene våre her!