Grunnlovens miljøparagraf starter med at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen». Til tross for dette argumenterte regjeringsadvokaten hardnakket for at miljøparagrafen ikke gir norske borgere miljørettigheter, og ga inntrykk av at § 112 kun er en pynteparagraf. Her gikk staten på et sviende nederlag i klimarettssaken, hvor det i dommen ettertrykkelig slås fast at miljøparagrafen gir rettigheter som kan prøves for domstolen. Det innebærer også at det er en grense for hvor store miljøinngrep Stortinget og regjeringen kan gjøre uten å bryte Grunnloven. Etter et år i en lang og kostbar rettsprosess er dette et utfall vi som saksøkere er stolte av, selv om vi er dypt uenige med rettens slutning om at staten frifinnes, og at nye oljelisenser i Barentshavet ikke overstiger en absolutt terskel for miljøinngrep.
Dommen markerer starten på en ny æra i norsk rettshistorie. Det er en dom som slår fast at retten til et levelig miljø er noe som kan håndheves – og som bør håndheves, og at domstolene er en arena hvor dette kan skje. Miljøparagrafen vil slik fylles med innhold, og stille opp konkrete grenser for hvilke skader myndigheter og andre kan påføre vårt eget livsgrunnlag, før det går ut over naturverdiene, økosystemene eller klimaet rundt oss.
Vi er ikke enige i rettens slutning om at klimafiendtlig oljeboring ikke overstiger disse grensene, men dommen styrker uansett vår tro på at kampen mot oljeboring i Arktis er langt fra over. I ukene som kommer skal vi vurdere om vi vil anke.