Debatt

En varslet krise

Det er to årsaker til fastlegekrisen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

For ikke så altfor lenge siden var det vanlig at overklassen holdt seg med livleger. Fastlegeordningen ga alle nordmenn en personlig lege å gå til. En livlege for vanlige folk. En lege som kjenner deg og sykdomshistorikken din. En lege som kan forsikre deg om at noe ikke er farlig, og hjelpe deg å håndtere alvorlig sykdom. Fastlegen er døråpner til sykehus og spesialisert hjelp. Fastlegeordningen er rett og slett grunnmuren i vår felles helsetjeneste, der alle skal få hjelp, uavhengig av hvor de bor i landet, eller tykkelsen på lommeboka.

Derfor er det alvorlig at fastlegeordningen nå er i krise. Halvparten av landets kommuner sliter med rekrutteringen. Ti av landets største kommuner melder at situasjonen har forverret seg betydelig siden i fjor. En tredel av fastlegene er over 55 år, og det kommer ikke nok unge leger til ordningen. Over 80 prosent av fastlegene jobber mer enn 40 timer i uken, og nesten to tredeler har nylig vurdert å slutte i jobben på grunn av arbeidspress.

Kort oppsummert, for få nyutdannede leger vurderer å bli fastleger, og for mange eksisterende fastleger vurderer å slutte. En overbelastningskrise og en rekrutteringskrise rammer på én og samme tid den ordningen som er helt avgjørende for at helsetjenesten og velferdsstaten skal fungere. Dette skjedde ikke over natten. Det er en varslet krise.

Hvordan havnet vi her? Jeg vil peke på to årsaker.

For det første har vi sett en storstilt oppgaveoverføring til fastlegene. De forventes å gjøre mer og dokumentere mer enn de gjorde tidligere. Overføring av oppgaver fra sykehusene til fastlegene har vært ønskelig, men nye oppgaver er ikke ledsaget av mer ressurser. Iblant har man også gitt fastlegene oppgaver som strengt tatt ikke burde ligget hos dem, som for eksempel ansvaret for fraværsmeldinger for elever i skolen. Derfor har opposisjonen pålagt regjeringen å gjennomføre en evaluering av ordningen for å se om dagens oppgaver er de riktige, og om finansieringsordningene er tilpasset oppgavene.

For det andre ser vi at det mangler unge leger i ordningen. Det utdannes ikke nok allmennleger, det er for få turnusstillinger og for få plasser på medisinstudiet. Men også nyutdannede leger vegrer seg for å gjøre den store investeringen det er å kjøpe seg inn i en fastlegehjemmel. Når de i tillegg mangler støtte for å ta den nødvendige spesialiseringen i allmennmedisin, kan veien til å bli fastlege være for krevende. Det er lite forenlig med nyutdannede legers livssituasjon. De fleste ønsker tross alt samtidig å stifte familie og ta opp lån for å kjøpe seg bolig.

Krisen er farlig fordi vi blir flere eldre i landet. Det betyr at flere vil leve med kroniske sykdommer som krever god og tett oppfølging av en lege nær hjemstedet. Da kan ikke fastlegene være overbelastet, eller mangle kompetanse til å følge opp pasientgrupper som er skrevet ut av sykehusene, som for eksempel kreftpasienter. Allerede har mange av de med mest penger begynt å se etter mulighet for å kjøpe seg hjelp, og vi ser konturene av et todelt helsevesen. Fortsetter denne utviklingen, rakner noe viktig i fellesskapets helsetjeneste. Derfor advarer legene. Derfor advarer opposisjonen. Så hvorfor lytter ikke regjeringen?

For over ett år siden ville opposisjonen på Stortinget at helseministeren skulle ta grep. Høie avfeide alle advarsler. Nå erkjenner regjeringen krisen, men i statsbudsjettet vil de ikke gi fastlegeordningen øyeblikkelig hjelp. Småpenger til rekruttering er ikke nok til å snu en trend som sakte har forverret seg på deres vakt.

Mange kommuner forsøker å ta grep selv. I Bergen har de utviklet ALIS-Vest, der unge leger får fast ansettelse i kommunene mens de spesialiseres i allmennmedisin. Dermed er det mindre risiko å ta for unge leger. I Bodø har man utviklet ALIS-Nord, der unge leger kan velge fast ansettelse eller å starte egen fastlegehjemmel med støtte de første årene, slik at man kommer seg på beina. Slike kommunale prosjekter er bra, men det må være et nasjonalt ansvar å skalere opp, slik at fastlegeordningen får den hjelpen som er nødvendig.

Arbeiderpartiet har foreslått to hjelpetiltak i neste års statsbudsjett. Vi ønsker 100 flere turnusleger enn regjeringen, slik at vi får flere nyutdannede til å begynne som fastleger. Vi vil også legge til rette for 400 nye fastleger i spesialisering, etter modell fra ALIS-Vest og ALIS-Nord. 400 nye fastleger neste år vil lette noe av trykket på de eksisterende fastlegene, og det vil bidra til å få inn en ny generasjon fastleger - de som skal være med og utvikle ordningen videre.

De to tiltakene har en prislapp på 700 millioner. Det er mye penger. Men da må vi huske at en time hos fastlegen koster tre prosent av et liggedøgn på sykehus. En velfungerende fastlegeordning er helt avgjørende for at ikke den øvrige helsetjenesten skal bli overbelastet. Derfor mener Arbeiderpartiet at øyeblikkelig hjelp for fastlegeordningen er en nødvendig investering. Også i fremtiden bør alle folk ha en livlege å gå til.

Mer fra: Debatt