I polariserte konflikter oppstår det et fenomen som kan være til stort hinder for konstruktiv bevegelse. Partene leser motpartenes argumenter kun i lys av eksisterende konfliktlinjer, de mistenker hverandre for machiavellianske tendenser og slutter mer eller mindre å lytte til hverandre.
Debatten i Osloskolen har alle kjennetegnene på en polarisert konflikt. Når Inga Marte Thorkildsen snakker om tillitsreform, og sammenligner osloskolen med et tankskip som må snus, så møtes dette som et uttrykk for mistillit av Utdanningsetaten og mange av rektorene i Osloskolen. Varslingen om hennes krenkende lederskap, som lekkes til pressen, beskriver en nærmest emosjonelt inkontinent leder som skriker, gråter og roper på møter. Hennes handlinger leses åpenbart ikke ut fra de beste intensjoner, men forstås antakelig heller som et ønske om å rive ned en av høyresidens fremste merkevarer. For høyresiden ser ikke osloskolen som et tankskip som skal snus, men et flaggskip som skal vises frem; et levende bevis på velfungerende skolepolitikk.
Og på motsatt side: Når representanter for Utdanningsetaten i Oslo snakker varmt om de gode resultatene de har oppnådd, blir datagrunnlaget for deres konklusjoner både kritisert og diskreditert av motparten. Holdningene til motstanderne av Utdanningsetaten er spesielt tydelige for dem som følger Facebook-gruppen Livet bak fasaden i Osloskolen. Der omtales Osloskolen omtrent som Klungerdalen i Brødrene Løvehjerte. Astrid Søgnen i rollen som den onde Tengil, Utdanningsetaten som den grusomme dragen Katla.
Når blodtåken ligger så tett over Osloskolen som den gjør nå, er det vanskelig, om ikke nær sagt umulig å bidra med nye posisjoner uten at man risikerer å bli slått i hartkorn med den ene eller andre part. Jeg vil allikevel prøve, for det er et perspektiv jeg savner i debatten, og det er hvilke slutninger vi kan trekke når vi betrakter hele konfliktfeltet:
For her viser både intensitet og omfang av konflikten at den rommer mye uforløst frustrasjon. Hvis skolen dreies for mye i retning av fokus på læring av snevre læringsmål, for mye på testing, på evaluering, ansvarliggjøring av lærere når det gjelder konkrete læringsresultater, osv., så avstedkommer det så stor misnøye blant mange lærere og foreldre at det nærmest blir opprør av det. Da bør det etter min mening være åpenbart for motparten at dette engasjementet ikke bare er et uttrykk for irrasjonell motvilje, men et uttrykk for at det kan være noe viktig som går tapt når deres eget syn vinner for mye terreng. Det handler med andre ord om at mange opplever at vesentlige kvaliteter i skolen forsvinner når fokus på resultater og målstyring blir for ensidig. Eksponenter for dette verdisynet er som regel lærere på «gulvet» og politiske partier på venstresiden.
Går vi til motparten ser vi det samme fenomenet, men med motsatt fortegn. Her fører en forskyvning i retning av for mye (for dem selvsagt) lærerautonomi, for mye fokus på myke og lite målbare verdier, for lite fokus på målbare resultater og på ansvarliggjøring av lærere når det gjelder konkrete læringsresultater hos elevene, også til misnøye. Også her bør det være åpenbart for motparten at det sterke engasjementet taler for at dette ikke bare handler om maktsyke ledere eller mennesker som ikke forstår seg på skole, men om viktige kvaliteter i skolen. Eksponenter for dette synet finner vi oftere hos ledere i skolen og politisk på høyresiden.
Intensiteten i denne verdikonflikten peker mot en vesentlig erkjennelse. At vi har et skolesystem som vanskeliggjør eller kanskje umuliggjør en integrasjon av disse to ulike aspektene ved utdanningen på en måte som tilfredsstiller begge parter.
For skolen i dag fungerer åpenbart hverken særlig godt for ordentlig disiplin og struktur, ei heller for den frie leken og den mer udefinerte læringen. Blir det for mye av det ene eller det andre oppleves det av motparten som at vesentlige kvaliteter ved skolen går tapt.
Da er det kanskje på tide å spørre seg hva det er ved skolesystemet som vanskeliggjør at begge parter kan tilfredsstilles. Hva er det ved organiseringen av skolen som gjør at de verdiene som handler om målbare forventninger, at elevene lærer å konsentrere og strukturere seg om et allerede definert pensum, at elevene lærer seg selvdisiplin, kunne fordype seg, osv. alt det man kan sammenfatte som de apollinske dyder, stadig kommer i konflikt med de mer udefinerte behovene skolen skal dekke; elevenes behov for den frie leken, klassens og lærerens behov for den udefinerte læringen, elevenes behov for å definere seg selv, følge sine egne interesser og lyster osv; det vi kan sammenfatte som de mer dionysiske aspektene av tilværelsen? En slik innfallsvinkel til konflikten ville etter min mening kunne avføde langt flere konstruktive og spennende perspektiver enn den etter hvert temmelig forutsigbare konflikten som handler om hvilken farge skolen skal males i.
For skolen er, uansett hvem som styrer, fortsatt en skolefabrikk der det viktigste som skiller elevene fra hverandre er datoen de er produsert og ikke deres ulike personligheter, deres personlige preferanser og interesser. Og den er hverken et tankskip eller et flaggskip. Den er en Trabant. En bil fra tidligere Øst-Tyskland med et karosseri av plastikk og gamle klesrester, halmstoppete seter og en 2-takters motor som krever hyppig vedlikehold for å klare å trille sånn noenlunde på veien.
Så la oss heller begynne å snakke sammen om det som virkelig betyr noe: At skolen produserer for mye mistrivsel, stress og manglende mening for altfor mange elever, og hverken er særlig godt egnet til å formidle kreativitet og lek eller disiplin og struktur. Vi trenger både de apollinske og de dionysiske aspektene i opplæringen. Derfor får vi ikke løst konflikten i skolen før den organiseres på en måte som ivaretar kvalitetene ved begge.
Jeg tenker det er på høy tid at vi begynner å tenke nytt om konseptet skole.