I mai 2013 kom det flere utredninger og bøker om energi og klima, alle med samme underliggende problemstilling: Hvordan skal vi erstatte fossil energi med fornybar energi? EnergiNorge (fellesorganisasjonen for kraftbedriftene i Norge) har vært den sentrale organisasjon i arbeidet, bl.a. med utredningen ”Grønt lys for klima”. Initiativet er fulgt opp av Bellona og av Andreas Ytterstad i ei lita bok (på vegne av ”Klimavalg 2013” og diverse andre miljøorganisasjoner). I tillegg har Statnett sendt inn konsesjonssøknad for bygging av flere kabler for krafteksport til Tyskland og England, samtidig som Statnett også har publisert en ny utredning om tekniske detaljer knyttet til integreringen av den norske kraftsektoren i et felles europeisk kraftmarked.
Kraftbransjens økonomiske mål
EnergiNorges økonomiske mål er formulert innledningsvis i ”Grønt lys for klima”: ”[---] sektorens verdiskapning kan øke med 35-40 milliarder faste 2012-kroner i 2030, økende til 65-70 milliarder i 2050. Det tilsvarer en fordobling av dagens verdiskapning [---]”. For å få dette til ønsker bransjen å eksportere mer enn halvparten av norsk vannkraft (70-80 TWh) til EU.
Konsekvensen av dette vil bli kraftmangel i Norge om vinteren og våren, kraftimport og energipriser på nivå med prisene i EU, altså en flerdobling av strømprisen i Norge når bransjen har fullført sine planer om 8-10 år. Planen vil kreve et par hundre milliarder i investeringer i kraftkabler til EU og i Norge, i vindturbiner og nye strømmålere (og det meste skal betales av norske husstander).
Samarbeidet mellom kraftbransje og miljøorganisasjoner
Nå er det naturligvis umulig å selge et slikt prosjekt til forbrukerne. Derfor har bransjen staket ut en omvei til målet: For å unngå at det blir satt søkelys på bransjens forretningsstrategi, har EnergiNorge alliert seg med en rekke "miljø"-organisasjoner som mot god betaling, skal bidra til å kamuflere bransjens mål og hensikter: Forretningsstrategien blir derfor markedsført som et bidrag til en løsning av klimaproblemene i verden. Verken mer eller mindre - her skal det norske folk lures trill rundt.
Samarbeidet mellom kraftbransje og miljøorganisasjoner bygger på en rekke tvilsomme forutsetninger som markedsføres med voldsom styrke og stor bredde i alle medier: Mye sterkt subsidiert vindkraft skal angivelig bygges (men foreløpig er forholdsvis lite bygd).Været i Norge skal bli mye våtere og villere, (men den siste "50-årsflommen" i mai på Østlandet hadde nesten ingen betydning for situasjonen i kraftmagasinene). Norge skal fungere som et "batteri" for EU, uten å ha mer energi å selge enn vi kan eksportere med eksisterende kabler, (også om vi tar med effekten av ulike former for planlagt energieffektivisering). I realiteten har Norge i dag kun et lite gjennomsnitlig vannkraftoverskudd pr. år (vel 4 TWh), og utsiktene for ny fornybar energi fram mot 2020 er ikke mer enn omlag 10-15 TWh i gjennomsnitt pr. år (vindkraft og småkraft). Til sammenlikning: EUs energiforbruk er nesten 4000 TWh – Norges kraftoverskudd er altså en brøkdel av dette.
Bellonas råd til bransjen
I sin siste utredning (”Vindkraft – en nødvendig og sentral klimaløsning”), lanserer Bellona en nokså spesiell strategi. Utredningen utrykker bekymring for at kraftbransjen ikke vet sitt eget beste, og bruker 74 sider på å forklare hvordan vindkraftselskapene må bli lurere dersom de skal unngå problemer med folkeopinionen lokalt rundt om i Norge. Konfliktnivået i vindkraftsaker må reduseres: Lokale referansegrupper bør opprettes med representanter for kommune, fylkesmann, utbygger og ”interesseorganisasjoner”. Klageadgangen må innsnevres, den politiske styringen av prosjektene må fjernes, nye ordninger for overskuddsfordeling bør innføres (delvis lokalt eierskap kan angivelig bidra til økt lokal støtte til prosjekter). Bestemte områder bør prioriteres – Trøndelagsregionen oppfattes av Bellona som spesielt velegnet for vindmøller. I det hele tatt: For å få bygd mer vindkraft, må man dempe inntrykket av at det skal bygges vindmøller overalt langs kysten og i fjellet.
Vindkraft som illusjon
Nesten ingen nordmenn ønsker 40-90 vindmøller i nærheten av eget bosted, egen hytte eller turområde. Og de som kan tenke seg vindkraft utbygd lenger unna, erfarer raskt at ”der” for noen er ”her” for andre. Derfor er meningsmålinger som hevder at over halvparten av befolkningen ser positivt på vindkraft en form for juks: De spørsmål som stilles i slike undersøkelser, er irrelevante, og omtrent like realistiske som å spørre om noen har noe i mot vindkraft på baksiden av månen.
Vindkraftutbyggingen har liten eller ingen betydning for forsyningssikkerheten i Norge. De vindkraftinitiativ vi ser i mange kommuner, må derfor forstås ut fra den økonomiske strategien til EnergiNorge gjengitt foran (fordobling av overskuddet til 70 milliarder i 2050, gjennom spesielle former for avgifter og planlagt prisstigning (”skattlegging”) av norske forbrukere).
Vannkraft som fri flyt
Europa er egentlig ikke interessert i norsk vindkraft. EU er litt interessert i norsk vannkraft, men er først og fremst interessert i sine grunnleggende prinsipper: Den "frie" flyten av varer og tjenester skal overordnes all handel, også handel med norsk vannkraft. Det er EnergiNorge (og Statnett) som ønsker eksport ut over alle støvleskaft, og opptrer som moderne utgaver av Gudbrand i Lia ved å gå inn for salg av en stor del av vår "grønne" energi mot å få "brun" energi tilbake (kjernekraft og fossil energi), pluss litt vindkraft. Den planlagte integreringen av Norge i det felles europeiske kraftmarkedet skal gjennomføres uten en ny folkeavstemning.
Norge produserer årlig ca. 130-145 TWh fornybar energi. Normalt bruker vi det meste sjøl, og som kjent trenger vi enda litt mer til industrien og transportsektoren, om klimaforliket skal realiseres. Men EnergiNorge ønsker ikke bare å eksportere minst halvparten av vår grønne kraftproduksjon. Norge skal også importere et kaotisk system for energiforvaltning fra EU som bl.a. vil flerdoble strømprisen til folk flest om noen år, når de nye kablene til EU eventuelt er bygd.
Den politiske styringen med kraftbransjen har lenge vært i ferd med å svikte, og kraftbransjen har dessverre fått lov til å operere som om Norge allerede er medlem av EU, og som om hjemfallsordningen ikke eksisterer