Debatt

En tredje vei i ordskiftet

Jeg har brukt mange år på å utfordre hjernen på «venstre er snille, høyre er slemme»-narrativet.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Her om dagen feiret jeg en slags ettårsdag som aktiv samfunnsdebattant i Drammen. De som kjenner meg fra sosiale medier vet at jeg alltid har vært glad i å mene mye. Teorier, antakelser, påstander – jeg elsker å ytre dem, få dem prøvd og drøfte fram og tilbake. Krangle, kverulere – og lære, litt etter litt.

Da jeg valgte å engasjere meg i Miljøpartiet de Grønne, og valgte å få satt mine ytringer innenfor et verdimessig og politisk rammeverk, var jeg litt redd. Ville jeg automatisk få den samme typen hets og hat privat som andre politikere opplever?

Sakene jeg brenner mest for – kultur, psykisk helse og naturvern – har nok ikke den samme evnen til å fyre opp folk som andre temaer. I tillegg forsøker jeg etter beste evne å etterstrebe en saklig og respektfull tone, ta selvkritikk når jeg gjør noe dumt, og være ydmyk når andre har bedre poenger. Jeg har i all hovedsak blitt skånet for negative reaksjoner.

Men de gangene jeg begir meg ut på temaer som polariserer – da blir jeg ganske matt. Og det er kanskje derfor jeg – dessverre – sjelden går dit.

Ta innvandring og integrering som et eksempel. En av grunnene til at jeg forlot venstresiden som partipolitisk aktiv for mange år siden er det jeg opplever som berøringsangst for aktuelle spørsmål tilknyttet integrering av nye kulturer i en etablert samfunnsstruktur. Jeg opplevde at mistenkeliggjøringen satt løst hvis jeg satte spørsmålstegn ved etablerte sannheter. Jeg har brukt mange år på å utfordre hjernen på «venstre er snille, høyre er slemme»-narrativet. Jeg tror faktisk ikke det er så mange mennesker i Norge som er grunnleggende onde. Folk ønsker stort sett gode liv for seg, sine og andre – men har ulike oppfatninger om hvordan man oppnår det politisk.

Reaksjonene etter at jeg i sosiale medier begynte å dele aktuelle ytringer som strider mot dette narrativet har vært forutsigbare. Jeg har fått høyre-, ytre høyre- og til og med rasist-sløret blafrende mot meg mer enn én gang. Greit nok.

Det som kanskje gjør meg mer deprimert er reaksjonene jeg møter når jeg forsøker å nyansere motsatt vei. Jeg har (stort sett) stor glede av å lese ytringene til folk som Espen Goffeng, Terje Tvedt og Halvor Fosli. Likevel mener jeg de kan bli vel infantile i sine forklaringsmodeller og sin agenda fra tid til annen.

Når jeg påpeker dette så får jeg høre at jeg er «feig» og «politisk korrekt».

I rapporten «Kollektiv handling i digitale medier» av Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor oppgir 24 prosent at de unngår å ytre seg politisk i sosiale medier fordi de er redde for å gi feil inntrykk av hva de mener, melder NRK Ytring. Noen melder seg ut fordi de ikke orker de aggressive oppgulpene fra kjellerleilighetene – hore, landssviker, muslimjævel. Andre lar være å delta fordi de er redd for å miste jobben.

Jeg blir glad når jeg opplever et godt, levende og forholdsvis vilt ordskifte. Ekkokammer-mentalitet har jeg mindre til overs for. Her måtte jeg ta meg selv i nakken da jeg gikk til unison fordømmelse av Thorbjørn Røe Isaksens Facebook-post før helgen. Ja, han kunne ordlagt seg på en annen måte (som Erna ville sagt), og jeg er dypt uenig i hans analyse og relativisering av et tvingende nødvendig grønt skifte opp mot økonomiske perspektiver. Men, som Torstein Ulserød glimrende påpekte i Minerva – «toleransen for spissformuleringer og emosjonelle utbrudd i politikken ser ut til å avhenge av hvem som mener noe og hva vedkommende mener». Det er faktisk ikke alle som får like mye slack i dagens ordskifte.

Mitt følelsesregister gikk i angrepsmodus – selv om ministeren beklagde spissformuleringen. Ville jeg gjort det samme hvis en tilsvarende ytring og påfølgende unnskyldning kom fra en jeg har enda mer til felles med verdimessig og politisk? Jeg vet ikke.

Alt dette i sum er uansett grunnen til at jeg fant veien til Miljøpartiet De Grønne. På samme måte som vi fjerner oss fra den tradisjonelle høyre/venstre-aksen og setter kursen langs en ny vei, så opplever jeg at De Grønne også etterstreber et alternativ i ordskiftet.

Vårt ønske er en mer bærekraftig verden hvor mennesker og natur lever i harmoni. Veien dit går ikke gjennom å binde seg opp mot enten høyre eller venstre. Løsningen er sannsynligvis en kombinasjon av mange løsninger, på tvers av etablerte og tillærte verdisett. Derfor lytter, lærer og søker vi. For første gang i mitt politiske liv – etter en reise gjennom Sosialistisk Ungdom, AP, Høyre og Venstre – opplever jeg at jeg har muligheten til å utforske muligheter i alle retninger. På Facebook, i kronikkformat og gjennom politisk arbeid.

Det motiverer meg til å fortsette å ytre meg.

Dersom vi får muligheten til å definere Drammen etter kommunevalget i høst, lover vi å jobbe for de beste løsningene for alle drammensere – ut fra et bærekraftig og grønt perspektiv, men uten å utelukke ideer og løsninger bare fordi de kommer fra «feil side".

Mer fra: Debatt