Bondeorganisasjonene overleverte i går sine krav i årets jordbruksoppgjør til statens forhandlingsleder Leif Forsell. Kravet har en ramme på 1,8 milliarder kroner. De neste ukene kommer det til å bli mye snakk om denne rammen, og avstanden til statens tilbud, som kommer neste uke. Men den store, viktige diskusjonen om norsk jordbruk handler ikke om antallet millioner i overføringer fra staten. Det handler om hva slags jordbruk vi vil ha.
Norsk landbrukspolitikk har over lang tid vært preget av en blind tro på at det mest saliggjørende er produksjon av høye volum til lavest mulig pris. Denne politikken har vært feilslått og ødeleggende. Dette volumjaget har gitt oss et jordbruk som foran årets oppgjør preges av overproduksjon og fallende inntekter. Det siste ble bekreftet av budsjettnemnda for jordbruket, som viser at gjennomsnittlige inntekter vil falle med 14.500 kroner fra 2016 til 2018. For deler av jordbruket er det enda verre. Avstanden opp til andre grupper vil øke, i strid med Stortingets mål om å tette gapet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Inntektsgapet må tettes. Men vi trenger også et oppgjør med en politikk som har gitt oss en hodeløs konsentrasjon av produksjonen til færre og større enheter, stadig mer løsrevet fra eget ressursgrunnlag. Importert kraftfôr har i økende grad erstattet bruken av egne jordressurser. Vi har fått gjengroing og fallende selvforsyning. Også dette stikk i strid med uttalte mål. Den sittende regjeringen har tatt dette ødeleggende volumjaget et steg videre, med avvikling av tilskuddstak og heving av konsesjonsgrenser. Bøndenes krav om tilskudd rettet inn mot små og mellomstore melkebruk, og innføring av såkalt driftsvansketilskudd, er riktig vei.
Vi har lenge argumentert for at det trengs en snuoperasjon for norsk jordbruk. Seigpingen av jordbruket kan ikke fortsette. Det trengs en politikk for økt bruk av egne arealer, og mindre avhengighet av importert kraftfôr. Da må det rådende volumjaget legges til side.